Fredsprisen og europatanken
Av Øivind Stenersen
Flere vinnere av Nobels fredspris har vært svært opptatt av å få i stand europeisk samarbeid. Kvekerne (1947) var først ute. Allerede i 1693 gikk William Penn inn for å opprette et europeisk parlament som skulle redusere stående hærer og sørge for at mellomstatlige konflikter ble løst ved forhandlinger.
Også andre prisvinnere med tilknytning til den euroamerikanske fredsbevegelsen tok til orde for europeisk samling. Italieneren Ernesto Teodoro Moneta (1907) uttalte at han drømte om «et fredsforbund av Europas stater; en sammenslutning, der opphæver grensesperringernes farer, og som jager misundelsens dæmon paa dør, et broderskap, som ikke vil tillate patriotismen at utarte til sneverhjertet nationalisme.”
Den svenske fredsaktivisten Klas Pontus Arnoldson (1908) var frustrert over vanskene med å skape en politisk samling i Norden, men han mistet likevel ikke troen på et bredere samarbeid. I et åpent brev slo han fast at ”Tanken om Europas Förenta stater torde smånigom visa seg ega større livskraft än den nordiska enhetstanken.” Arnoldson fikk rett. Det nordiske samarbeidet som kom i stand etter andre verdenskrig, ble langt mindre omfattende og uforpliktende enn integrasjonen på Romatraktatens grunn.
Den franske diplomaten d’Estournelles de Constant (1909) var urolig for at USA og asiatiske stater skulle gå forbi Europa, og advarte særlig mot Kina og Japan. Svaret på denne ytre utfordringen var et Europas Forente Stater.
I mellomkrigsårene var det briten Robert Cecil (1937) som klarest formulerte en europeisk visjon. Han var varm tilhenger av Folkeforbundet, og i Nobelforedraget etterlyste han sterkere internasjonale rettsregler, mer frihandel og en europeisk føderasjon som kunne redde sivilisasjonen fra en ny ødeleggende storkrig. Men han ble skuffet. Først i 1950-årene kom det fart i de europeiske samlingsbestrebelsene.
Den franske fagforeningskjempen Leon Jouhaux (1951) fikk fredsprisen for sin kamp for sosiale rettigheter gjennom den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO, men Nobelkomiteen roste ham også for å ha støttet forsoningsarbeidet mellom Tyskland og Frankrike gjennom opprettelsen av Den europeiske kull- og stålunionen.
Den belgiske dominikanerpresten Georges Pire (1958) ble belønnet med Nobels fredspris på grunn av sin hjelpeinnsats for europeiske flyktninger. Pire ville tjene den europeiske felleskapstanken gjennom et humanitært brorskap som kunne utfylle det økonomiske og politiske samarbeidet i verdensdelen. Men Pire ble også gitt honnør for å ha satt i gang bistandsprosjekter i fattige land. Nobelkomiteen oppfattet dette som ”en appell til det beste i vesteuropeeren” og minnet om Pires ønske om ”å bygge en bro av lys og kjærlighet høyt over bølgene fra kolonialisme, antikolonialisme og rasemotsetninger.” Slike tiltak var klart i tråd med brorskapstanken i Alfred Nobels testamente.
Willy Brandts fredspris (1971) ble av mange oppfattet som et innspill i den norske europadebatten. Aase Lionæs roste sin gamle partifelle for å ha arbeidet for en utvidelse av EEC da hun som leder av Nobelkomiteen presenterte vinneren. Denne prosessen var en nødvendig forutsetning for å skape avspenning mellom øst og vest. Blant norske EF-motstandere ble en slik uttalelse sett på som et utidig innspill fra EF-tilhengerne i Nobelkomiteen, noe som kom fram under fakkeltoget i desember 1971. Feiringen ble boikottet av alle de politiske ungdomsorganisasjonene med unntak av Unge Høyre, som med Jan Petersen i spissen samlet en liten flokk for å hylle Brandt foran Grand Hotel. Den gamle norgesvennen opplevde altså at radikal ungdom vendte ham ryggen, fordi han var en varm tilhenger av NATO og EF.
Det mest kraftfulle innlegget for europeisk integrasjon fra fredsprisens talerstol i nyere tid ble holdt av den nord-irske prisvinneren John Hume (1998). I Nobelforedraget fortalte han om hvordan han hadde blitt inspirert av den fransk-tyske forsoningen etter 1945. Hume mente at det økonomiske og politiske samarbeidet innenfor EU var et mønster for resten av verden. Det hadde brutt ned århundregamle murer av mistillit og hadde utviklet nye institusjoner basert på enighet og respekt for nasjonale ulikheter.
Humes visjoner kan ha inspirert stortingspresident Thorbjørn Jagland, da han nominerte EU til fredsprisen i 2004. Jagland begrunnet forslaget med at den økonomiske integrasjonen i EU hadde redusert krigsfaren i Europa og omdannet diktaturer til demokratier. Samtidig var det fredsfremmende at unionen hadde overført store beløp til fattige regioner, sikret rettighetene til nasjonale minoriteter og vært brobygger mellom kristne og muslimer.
Både i 2007 og 2008 gjentok Jagland sin overbevisning om at EU fortjente fredsprisen, og da han ble valgt til leder av Nobelkomiteen året etter, er det liten tvil om at EUs kandidatur ble vesentlig styrket. Komiteens sekretær Geir Lundestad hadde lenge ment at unionen fortjente prisen, men han må ha vegret seg for å presse for hardt på så lenge det fants komitemedlemmer som ville kunne forlate komiteen i protest hvis et flertall gikk inn for EU. Først i 2012 ble det mulig å skape enstemmighet i komiteen for unionen: Da den ihuga EU-motstanderen Ågot Valle fra Sosialistisk Venstreparti måtte trekke seg fra komiteen på grunn av sykdom, ble hun erstattet av biskop Gunnar Stålsett. Selv om også han var motstander av norsk EU-medlemskap, anerkjente han unionens fredsskapende rolle og stemte for tildelingen.
