LOBBYIST FOR IPPNW

LOBBYIST FOR IPPNW: DAGMAR KARIN SØRBØE 

av Ivar Libæk, september 2013

Etter nesten 13 år tok jeg den tykke bunken med notater og kilder fram igjen. De handler om hvordan den fem år gamle organisasjonen Leger mot atomkrig (IPPNW) kunne bli tildelt Nobels fredspris i 1985 under en iskald periode av den kalde krigen.[1] Denne teksten er basert på disse kildene.

            Tirsdag 14. november 2000 hadde jeg en over tre timer lang samtale med den norske legen Dagmar Karin Sørbøe (f.1945). Hun redegjorde i detalj for hvordan hun drev lobbyvirksomhet overfor en del av Den Norske Nobelkomites medlemmer (Gidske Anderson, Gunnar Stålsett, Egil Aarvik) samt komiteens sekretær og Nobelinstituttets direktør, professor Jacob Sverdrup. Til møtet hadde Sørbøe med en rekke dokumenter som underbygde det hun fortalte. 

Noen uker senere fikk jeg kopier av papirene med Sørbøes påskrifter, forklaringer og henvisninger.[2] Disse kildene gjør det mulig å fremstille beslutningsprosessen foran tildelingen av Nobels fredspris i 1985.[3] Dette er spesielt, for kildene i Det Norske Nobelinstitutts arkiv blir først tilgjengelige for allmennheten etter 50 år. Her er historien slik jeg kort kan fremstille den i dag.

Begynnelsen

Sommeren 1982 deltok Sørbøe på IPPNWs andre verdenskongress i England.[4] I følge henne var dette den første reelle kongressen i organisasjonen der over 400 leger fra ulike land deltok.[5] Sørbøe ble sterkt grepet av IPPNWs idé på møtet, hun markerte seg i diskusjonen og viste at hun, som hun sa, ”var villig til å stå på.”[6]

            I debattene trakk hun bevisst fram sovjeterne som likeverdige medlemmer, og hun talte for en flat struktur i organisasjonen som skulle ha demokratiske spilleregler. Hun ønsket i tillegg intenst at atommotstandere, og i dette tilfellet IPPNW, skulle bli stuerene og akseptert, men da trengte organisasjonen prestisje. Derfor fremholdt hun i sin arbeidsgruppe under kongressen at hun var fra Norge, og at hun ville forsøke å skaffe IPPNW Nobels fredspris. Fordi hun var språkmektig og internasjonalt orientert og fordi hun hadde vist initiativ, ble Sørbøe valgt til visepresident med ansvar for Europa og Canada.

Nominasjonsbrev og kampanje

Vel hjemme i Norge satte Sørbøe seg inn i statuttene for Nobels fredspris. Hun skrev selv et utkast til nominasjonsbrev (Possible Draft of Nobel Prize Nominating Letter), som hun luftet med medlemmer i utlandet,[7] men hennes tekst ble i alt vesentlig stående. Deretter kontaktet hun filiosofiprofessor Knut Erik Tranøy ved Universitetet i Oslo. Som professor hadde han nominasjonsrett til fredsprisen, og han skrev under på Sørbøes utkast som hun ved personlig fremmøte leverte direktør Sverdrup på Nobelinstituttet.[8]

            Og her er vi ved et viktig punkt i avgjørelsesprosessen. Sørbøe la stor vekt på å etablere et nært forholdt til beslutningstakerne (Nobelkomiteens medlemmmer) og byråkratiet (Nobelkomiteens sekretær/Nobelinstituttets direktør). Den siste tilrettela saksopplysninger og stod for den daglige driften av instituttet. I samtalen 14.november 2000 la Sørbøe vekt på at hun holdt jevnlig og god kontakt med Jacob Sverdrup. I den store nominasjonskampanjen som nå ble satt i gang både i østblokken og i vest, sørget hun for å ha kontroll. En vesentlig del av nominasjonene ble sendt til hennes privatadresse i Oslo. Dermed kunne hun personlig levere dem til Sverdrup og holde saken varm.

            Sørbøe fortalte også at hun bearbeidet medlemmer av Nobelkomiteen. Blant annet skal Gidske Anderson ha blitt så begeistret at hun etter pristildelingen i 1985 ønsket å skrive en bok om Sørbøes arbeid, men hun døde som kjent få år senere.

Kunngjøringen høsten 1985

IPPNW var en ukjent organisasjon for de fleste før 1985. Det var derfor Sørbøe mente det var viktig at den fikk fredsprisen, noe hun gav uttrykk for overfor beslutningstakerne og Sverdrup. Men samtidig var det også nyttig å bruke en tildeling for å skape mest mulig blest om organisasjonen og saken. Det beste ville være i god tid på forhånd å få vite om årets pris tilfalt IPPNW. Og her lyktes Sørbøe. Sverdrup ordla seg slik overfor henne at hun ikke kunne være i tvil om resultatet.[9] Dermed kunne hun på forhånd bearbeide politikere og media slik at tildelingen ble satt i et mest mulig positivt lys. Hun innså selvsagt at en fredspris til denne organisasjonen kunne bli skarpt kritisert.

            Sørbøe oppsøkte nå Aftenpostens sjefredaktør Egil Sundar. Han skal ha tatt kontakt med statsminister Kåre Willoch, og både Aftenposten og Willoch uttalte seg positivt da nyheten ble offentlig.[10] Det samme gjorde Dagbladet og NRK som begge hadde intervjuet Sørbøe før kunngjøringen.

            Sørbøe sørget også for å holde sine kolleger i utlandet orientert. Da fredsprisen ble kunngjort i oktober 1985, hadde IPPNW møte i Genève hvor de to lederne og hjertespesialistene Jevgenij Tsjasov fra Sovjetunionen og Bernhard Lown fra USA deltok. Sørbøe informerte begge og kretsen rundt dem slik at ”de kunne leksa si” og var best mulig skikket til å møte pressen. Overraskelsen kan derfor ikke ha vært stor hos IPPNWs ledere da nobelkomitemedlem Gunnar Stålsett, på denne tiden leder av Kirkenes verdensråd med hovedsete i Genève, møtte opp på legekonferansen for å meddele den gode nyheten.

Konklusjon

Lobbyvirksomheten for IPPNW var en suksess, og Dagmar Karin Sørbøs avgjørende rolle kan ikke trekkes i tvil. De kildene jeg har hatt tilgang til, gjør det klart at IPPNW neppe hadde blitt valgt i 1985 uten hennes innsats.