NOBELS FREDSPRIS UNDER ANDRE VERDENSKRIG
Av Asle Sveen
Da andre verdenskrig brøt ut i 1939, fikk den konsekvenser for Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite delte ikke uten noen priser før krigen var over i 1945. Hva var årsakene til dette?
NOMINASJONENE I 1939
Da fristen for nominasjoner gikk ut første februar 1939, var det nominert 24 kandidater til fredsprisen. Den mest kuriøse var Adolf Hitler; et forslag som raskt ble trukket tilbake (1) Syv kandidater ble utredet. Det var den indiske frihetskjemperen Mahatma Gandhi, (2) den amerikanske fredsaktivisten Carrie Chapman Catt, den svenske pasifisten Carl Lindhagen, den franske fagforeningsmannen Léon Jouhaux og USAs utenriksminister Cordell Hull, som var nominert av president Franklin D. Roosevelt. De to mest interessante var imidlertid den tidligere tsjekkoslovakiske presidenten Edvard Benes som var nominert av Winston Churchill og den britiske statsministeren Neville Chamberlain som var nominert av tolv svenske parlamentarikere. Svenskene viste til at Chamberlain fortjente fredsprisen for å ha inngått Münchenavtalen i september 1938. Gjennom denne avtalen mente Chamberlain at han hadde sikret “Peace in our Time” ved å gå med på at tsjekkisk Sudetland ble overført til Hitler-Tyskland. (3)
Münchenavtalen var en katastrofe for Edvard Benes. Etter press fra Hitler trakk han seg som president og gikk i landflyktighet i Storbritannia. Våren 1939 brøt Hitler Münchenavtalen ved å okkupere Tsjekkia og gjøre Slovakia til en tysk vasallstat.
Det var i lys av disse begivenhetene at konsulenten, professor Frede Castberg, utredet både Benes og Chamberlain for Nobelkomiteen. Han gikk grundig gjennom forhistorien til de to kandidatene. Utredningen av Chamberlain var på nesten 30 sider og ble levert til Nobelkomiteens sekretær 20. august 1939. Castberg hadde følgende konkluderende avslutning:
”Om Chamberlains ”forståelsespolitikk” skal føre til krig eller fred, kan ingen si i dag. Foreløpig har den reddet freden ved enorme ofre, først og fremst tsjekkernes frihet og selvstendighet. Septemberkrisen i 1938 har skapt en uhyggelig presedens for alle små nasjoner.
Spørsmålet er om Tysklands brutale tilintetgjørelse av Tsjekkoslovakias frihet har bevirket eller vil bevirke en så sterk blokkdannelse mot Tyskland at dette land viker tilbake for å prøve å gjennomtvinge flere territoriale endringer med trusler om maktanvendelse. Om det skal lykkes for Chamberlain å oppnå dette, er det i dag umulig å forutse.” (4)
Men Castberg og Nobelkomiteen behøvde ikke vente lenge på å få svar på om det ble krig eller fred. Elleve dager etter at Castberg leverte sin konsulentuttalelse, gikk Hitler til angrep på Polen. Deretter måtte en motvillig Chamberlain erklære Tyskland krig for å stå ved løftene til Polen. Verdenskrigen var i gang.
Vi har ingen referater eller dagboknotater som kan fortelle oss om debatten i Nobelkomiteen høsten 1939. Chamberlains ”Appeasement-politikk” hadde spilt fallitt, og han var nok ute som aktuell fredsprisvinner. Men komiteen hadde flere verdige kandidater, kanskje først og fremst Edvard Benes, Mahatma Gandhi og Cordell Hull. Castbergs konsulentutredning om Benes var positiv, men en fredspris til ham i landflyktighet i London kunne bli oppfattet som en utfordring til Hitler-Tyskland. Dette var nok Nobelkomiteen lite tent på etter konflikten om fredsprisen til Carl von Ossietzky i 1936. Sannsynligvis mente komiteen at en fredspris som utfordret et aggressivt Tyskland i krig ville være risikabelt for en nøytral småstat. En fredspris til Gandhi ville også være problematisk fordi det ville være en utfordring til kolonimakten Storbritannia. Og helt siden unionsoppløsningen i 1905 hadde norske myndigheter uoffisielt regnet den britiske marinen som en garantist mot et angrep på Norge sjøveien. Cordell Hull fra det nøytrale USA kunne derfor virke som den mest opplagte kandidaten. (5) Muligens var uenighet i komiteen om hans kandidatur sammen med skuffelsen over krigsutbruddet en av årsakene til at Nobelkomiteen avsto fra å dele ut noen fredspris for 1939. (6)
NOMINASJONENE I 1940
Selv om krigen hadde brutt ut, kom det inn 37 forslag på fredspriskandidater for 1940. Allerede ved juletid i 1939 nominerte igjen president Roosevelt sin utenriksminister, Cordell Hull; og Hull nominerte Roosevelt få dager senere. (7)
Vinteren 1940 raste vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen, noe som førte til at både det finske Røde kors og det internasjonale Røde Kors ble nominert av norske stortingsrepresentanter (8) Tidligere statsminister Jens Hunseid fra Bondepartiet nominerte Nansenhjelpen, som etter utbruddet av vinterkrigen i november 1939 organiserte humanitær hjelp til Finland. (9) Nansenhjelpen var stiftet i 1936 av fredsprisvinner Fridtjof Nansens sønn Odd Nansen. Organisasjonen ble opprettet med støtte fra Nobelkomiteens første sekretær, fredsprisvinner og medlem av Nobelkomiteen Christian Lous Lange og utenriksminister og medlem av Nobelkomiteen Halvdan Koht. Hovedbeskjeftigelsen til Odd Nansen og Nansenhjelpen fram til 1940 var å hjelpe jødiske flyktninger fra det nazistisk styrte Østerrike og Tsjekkoslovakia til Norge. (10)
Også Den interparlamentariske union ble nominert i 1940. Kjente politikere stod bak denne nominasjonen; først og fremst den danske sosialdemokratiske statsministeren Thorvald Stauning, tidligere stats-og utenriksminister fra Høyre, Ivar Lykke og visepresidenten i Stortinget, Magnus Nilsen fra Arbeiderpartiet. I tillegg var nominasjonen støttet av seks stortingsrepresentanter. Øyensynlig håpet de at en fredspris til Den interparlamentariske union, en organisasjon som siden stiftelsen i 1889 hadde arbeidet for konfliktløsning gjennom voldgift og en internasjonal domstol, skulle sende et kraftig signal til de krigførende statene.
KRIGEN KOMMER TIL NORGE
Før Nobelkomiteen fikk sendt noen av de nominerte til utredelse av konsulenter, rammet krigen Norge. Niende april 1940 gikk tyskerne til angrep og flere av Nobelkomiteens medlemmer kom bokstavelig talt i ilden. Dette gjaldt først og fremst arbeiderpartiregjeringens utenriksminister Halvdan Koht, stortingspresident Carl Joachim Hambro fra Høyre og Arbeiderbladets redaktør Martin Tranmæl. Koht var ikke fungerende medlem av komiteen i 1940. I 1936 trakk han seg fra møtet som gav fredsprisen til Carl von Ossietzky for å understreke at Nobelkomiteen var uavhengig av norske statsmakter. For å gjøre dette enda klarere bestemte Stortinget året etter at ingen medlemmer av regjeringen kunne være fungerende medlemmer i Nobelkomiteen selv om de var valgt inn i den. Utenriksminister Koht var derfor passivt medlem av komiteen da han på vegne av den norske regjeringen avviste de tyske kravene om kapitulasjon og fulgte kongen og resten av regjeringen på flukt nordover gjennom Norge. (11)
Stortingspresident Hambro var imidlertid nyvalgt medlem av Nobelkomiteen. Niende april organiserte han regjeringens og Stortingets flukt fra Oslo og tok initiativet til den fullmakten nasjonalforsamlingen gav til regjeringen om å fortsette kampen mot Tyskland. Hambro flyktet så til Sverige for å søke støtte for Norges sak der. Men tyskerne gjorde det raskt klart for den svenske regjeringen at de anså det som en provokasjon mot Tyskland dersom Hambro fikk uttale seg offentlig i Sverige. Den svenske utenriksministeren fryktet at Sverige kunne bli dratt inn i krigen, og etter seks resultatløse uker i Stockholm fikk Hambro beskjed om å forlate landet. (12) Etter dette sluttet Hambro seg til Koht og resten av regjeringen i Nord-Norge. Da både de allierte og nordmennene gav opp den militære motstanden i Norge i begynnelsen av juni, fulgte Hambro med regjeringen over til London. Kort tid etter sendte regjeringen ham til USA med et noe uklart mandat om at han skulle informere om kampen mot nazismen og søke støtte for Norges sak. Hambro arbeidet utrettelig med dette i fire år. Han hadde den fordelen at han kjente president Roosevelt personlig og lett fikk arrangert møter med ham. Våren 1941 kom også Koht til USA. Han hadde blitt tvunget til å gå av som utenriksminister, og Hambro sørget for at Koht også deltok i propagandaarbeidet for Norge. (13)
Redaktør og medlem av Nobelkomiteen Martin Tranmæl flyktet også nordover sammen med regjeringen og ledende politikere og fagforeningsledere fra Arbeiderpartiet. Tranmæl ble ikke med over til London, men reiste til Sverige for å søke støtte fra den sosialdemokratiske regjeringen der. Men han opplevde den samme mangelen på støtte som Hambro (14). Ledelsen i Arbeiderpartiet anmodet Tranmæl om å dra til USA, men han nektet og ble igjen i Stockholm. I Sverige arbeidet han tett med blant andre Willy Brandt der de diskuterte planer for etterkrigstiden både for arbeiderbevegelsen, Norge og Europa (15). I tillegg holdt Tranmæl tett kontakt med regjeringen i London og motstandsbevegelsen i Norge, samtidig han bistod norske flyktninger i Sverige. En historiker har kalt ham ”Norges fremste ambassadør i Sverige under krigen.” (16)
NOBELKOMITEEN UNDER OKKUPASJONEN
Mens Koht, Hambro og Tranmæl var på flukt, var et annet medlem av Nobelkomiteen, Venstremannen Gunnar Jahn, aktiv i Oslo i aprildagene. Samtidig med det tyske angrepet niende april begikk Vidkun Quisling statskupp per radio, utnevnte en egen regjering og beordret de norske styrkene til å gi opp kampen. Ettersom konge, regjering og Storting var på flukt, utnevnte Høyesterett noen dager senere et Administrasjonsråd som forhandlet med tyskerne om å holde ro og orden i de okkuperte delene av Norge, blant annet for å få vekk Quisling. Gunnar Jahn, som var direktør i statistisk sentralbyrå, ble medlem av Administrasjonsrådet. Rådet fikk til en avtale med tyskerne, men det ble oppløst i september 1940 sammen med de demokratiske politiske partiene da Quisling og hans parti Nasjonal Samling fikk en ny sjanse av Hitler til å delta i styret av Norge. Hitlers mann i Norge, Josef Terboven, ga klarsignal til en nazistisk revolusjon. Norge skulle styres etter førerprinsippet og bli en ettpartistat under tysk overherredømme.
Det som videre hendte med Nobelinstituttet og Nobelkomiteen under okkupasjonsårene, er klarlagt av Øyvind Tønnesson i artikkelen With Fascism on the Doorstep: The Nobel Institution in Norway, 1940-45 (17). Kort fortalt gikk det ut på at først tyskerne og senere Quislings styre forsøkte å overta Nobelinstituttet. Allerede i april ble Nobelkomiteens formann, professor Fredrik Stang, oppsøkt av tyskerne som ønsket å overta Nobelinstituttets bygning i sentrum av Oslo. Stang opplyste at eiendommen tilhørte den svenske Nobelstiftelsen – noe direktøren for stiftelsen, Ragnar Sohlman, bekreftet overfor tyskerne. Sohlman sørget også for at Nobelinstituttet fikk overført penger og andre forsyninger i okkupasjonsårene, og han var flere ganger i Norge for å møte Nobelinstituttets direktør, Ragnvald Moe, Fredrik Stang og Gunnar Jahn. I tillegg til Stang og Jahn var også Kohts stedfortreder i Nobelkomiteen, Birger Braadland, i Norge. Nobelkomiteen kunne teoretisk sett ha delt ut en fredspris for 1940, men i november 1940 meldte den naturlig nok til Stiftelsen i Stockholm at det ikke kom til å bli delt ut noen fredspris. Og det ble umulig å dele ut fredspriser i de påfølgende krigsårene fordi Nobelsystemet i Norge ikke fungerte på normal måte med nominasjoner og utredninger. Prispengene for disse årene ble som vanlig overført til Nobelstiftelsens fond i Stockholm.
I løpet av krigsårene gikk medlemskapet til flere av Nobelkomiteens medlemmer ut, men for at ikke systemet skulle svekkes slik at det ble lettere for norske nazister å overta, ba Nobelstiftelsen om at de daværende medlemmene skulle fortsette. Quisling erklærte nemlig at han ville sette inn en midlertidig ny ledelse av Nobelkomiteen ettersom flere medlemmer hadde flyktet og mandatet til andre gikk ut. Nobelstiftelsen protesterte på dette, og i 1943 flyttet dessuten deler av det svenske konsulatet i Oslo inn i Nobelinstituttet for å styrke det svenske nærværet. Sent på året 1941 døde Fredrik Stang, og Gunnar Jahn overtok som formann i Nobelkomiteen. Jahn var samtidig kommet med i ledelsen av den norske motstandsbevegelsen – og følte etter hvert at han kom i en utsatt posisjon. Blant annet ble både han, Moe og Braadland flere ganger forhørt av nazistisk norsk politi. Jahn fryktet for å bli arrestert dersom han nektet å trekke seg fra Nobelkomiteen. Løsningen ble derfor at både Jahn og Braadland trakk seg fra komiteen i januar 1944 og overlot til Nobelstiftelsen og det svenske generalkonsulatet i Oslo å ta over styret av Nobelinstituttets eiendommer. De svenske diplomatene fikk også tyskerne til å sette en stopp for Quisling-styrets forsøk på å overta Nobelsystemet i Norge. Høsten 1944 ble Gunnar Jahn arrestert og satt i fangeleiren Grini nær Oslo til den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945.
FREDSPRISEN OG FRIGJØRINGEN
Ved årsskiftet 1944/45 var det klart for de fleste at krigen nærmet seg slutten. Alt i november 1944 skrev Halvdan Koht et brev til Nobelkomiteens sekretær Ragnvald Moe der han nominerte allierte statsmenn til fredsprisen, blant dem Josef Stalin, men først og fremst Cordell Hull som han regnet som den viktigste fødselshjelperen for den nye verdensorganisasjonen FN. (18) Hambro var da allerede dratt til London for å representere Stortinget i de norske eksilmyndighetenes forberedelser på å reise tilbake til et frigjort Norge. I London fikk han vite at den norske legasjonen i Stockholm hadde sendt forespørsler om fredsprisen til det norske utenriksdepartementet i London. Hambro fryktet at Nobels arvinger skulle reagere på at fredsprisen ikke var delt ut siden 1938. Som Koht ønsket han å gi fredsprisen til Cordell Hull, (19) og derfor fikk han en av Nobelkomiteens mest respekterte konsulenter, professor Wilhelm Keilhau, som hadde fulgt med regjeringen til London i 1940, til å nominere ham. (20)
8. mai 1945 kapitulerte tyskerne i Norge. Gunnar Jahn slapp ut fra Grini, Tranmæl vendte hjem fra Stockholm dagen etter, og i slutten av mai kom Hambro hjem fra London. Alle tre ble umiddelbart involvert i striden om hvem som skulle lede en overgangsregjering inntil valg på et nytt Storting skulle finne sted i september. Oppdraget gikk først til Hjemmefrontens ledelse. Gunnar Jahn var ikke fremmed for at han selv burde lede en slik regjering. Også Hambro ønsket ham med i en ny regjering, om enn ikke som statsminister. (21) Mens regjeringsforhandlingene foregikk fra begynnelsen av juni 1945, fikk Hambro også tid til et møte med Nobelinstituttets direktør, Ragnvald Moe. Moe redegjorde for hva som hadde skjedd instituttet under krigen og Hambro ”drøftet med ham spørsmålet om utdeling i høst.” (22) Midt under sluttstriden om hvem som skulle danne regjering, kom Ragnar Sohlman til Oslo og Nobelkomiteen holdt en middag for ham den 20. Juni. (23) Sohlman kom sannsynligvis til Oslo fordi han ville at Nobelkomiteen så raskt som mulig skulle komme i arbeid med å få utredet og utpekt fredsprisvinnere. Ifølge Nobelstiftelsens statutter skulle det ikke gå mer enn fem år mellom hver tildeling. Selv hadde Sohlman sørget for at Røde Kors var nominert. (24)
To dager etter Nobelkomitemedlemmenes middag med Sohlman, valgte Stortinget en ny Nobelkomite – det vil si alle de gamle medlemmene unntatt Halvdan Koht som Arbeiderpartiet erstattet med den yngre partifellen Halvard Lange. (25) På det konstituerende møtet i Nobelkomiteen 30. juni ble Gunnar Jahn igjen valgt til formann, men da medlemmer av hjemmefronten gav opp å danne regjering, var han blitt med i Einar Gerhardsens samlingsregjering som finansminister. Som medlem av regjeringen kunne han ikke møte i Nobelkomiteen, så det var den gjenvalgte stortingspresident Hambro som fungerte som vikarierende formann på det konstituerende møtet. (26)
I september vant Arbeiderpartiet valget og dannet en ny flertallsregjering under Gerhardsen. Gunnar Jahn var derfor tilbake som formann i Nobelkomiteen da den i november bestemte at fredsprisen for 1944 skulle gå til Røde kors og prisen for 1945 til Cordell Hull, om enn ikke enstemmig. (27) Fredsprisene ble møtt med allmenn applaus i Norge, også fra NKP, selv om hovedorganet Friheten etterlyste en fredspris til sovjetiske politikere etter den seierrike kampen mot nazismen (28) Og Norges ambassadør i Washington uttalte til Aftenposten om fredsprisen til Hull at ”Jeg vet at denne meddelelsen vil vekke dyp tilfredshet og glede i Amerika.” (29)
KONKLUSJON
Vi vet ikke hvorfor Nobelkomiteen ikke delte ut noen fredspris for året 1939. Den fryktet muligens å provosere stormaktene Tyskland og Storbritannia gjennom fredspriser til Benes eller Gandhi. Dette til tross for at både komiteen selv og Stortinget hadde forsøkt å understreke Nobelkomiteens uavhengighet av norske styresmakter. Uenighet i komiteen om en aktuell kandidat som Cordell Hull fra det nøytrale USA og skuffelsen over krigsutbruddet i september 1939, kan også forklare hvorfor Nobelkomiteen avstod fra å dele ut noen fredspris for dette året.
Deretter ble verdenskrigen dramatisk for Nobelkomiteen fordi Norge kom med i krigen og ble okkupert fra april 1940. Flere av komiteens medlemmer flyktet sammen med konge og regjering. Et flertall av komiteens fungerende medlemmer var igjen i det okkuperte Norge, men naturlig nok delte de ikke ut noen fredspris for 1940 eller de etterfølgende okkupasjonsårene. Både tyske og norske nazistiske myndigheter ønsket å overta det norske Nobelsystemet. Nobelstiftelsens direktør og Alfred Nobels gamle medarbeider, Ragnar Sohlman, spilte en avgjørende rolle for å hindre dette. Han fikk tyskerne til å respektere Nobelinstituttet i Oslo som svensk eiendom, holdt instituttet økonomisk gående og fikk hindret Quisling-regimets forsøk på å ta over den norske delen av Nobelsystemet.
Ved tyskernes nederlag i 1945 tok det derfor ikke lang tid før Nobelinstituttet og Nobelkomiteen var i normal drift. Stortinget, ledende medlemmer av Nobelkomiteen og Ragnar Sohlman ivret for dette. Både Sohlman, Koht og Hambro hadde sørget for at det var nominert aktuelle kandidater innen tidsfristen gikk ut første februar 1945. Og med det formelle i orden kunne Nobelkomiteen i november 1945 dele ut en utsatt fredspris for 1944 til Røde Kors og fredsprisen for 1945 til USAs utenriksminister Cordell Hull.
NOTER
1 Se artikkelen: «Hitler som fredsprisvinner».
2 Nobelinstituttet. Redegjørelser 1939 (side 13-22). Gandhi ble nominert av Arbeiderpartiets Ole Colbjørnsen som hadde nominert Gandhi også i 1937. Gandhi ble behandlet av konsulent Jacob Worm-Müller som gav ham en grundig, men noe lunken utredning der han blant annet omtalte Gandhi som en blanding av Jesus og en slu stortingsmann.
3 Nominasjonen av Chamberlain ble stort sett møtt med begeistring i borgerlig presse og de borgerlige partiene. Unntaket var stortingspresident Carl Joachim Hambro (medlem av Nobelkomiteen fra 1940) som stemplet Münchenavtalen som et svik mot det demokratiske Tsjekkoslovakia og en trussel mot alle småstater.
4 Ibid. Redegjørelser 1939 side 56.
5 Stenersen, Libæk, Sveen: Nobels fredspris. Hundre år for fred. Cappelen 2001. Øivind Stenersens artikkel om Hull s. 134. Hull var nominert allerede i 1936, og den norske ambassaden i Washington arbeidet ivrig for hans kandidatur.
6 Nobelstiftelsen i Sverige delte derimot ut Nobelpriser både i fysikk, kjemi, medisin og litteratur i 1939. De avstod fra å dele ut noen priser i 1940, 1941 og 1942; gav til fysikk og medisin i 1943 og til alle i 1944.
7 Nobelinstituttets arkiv. I brev til Nobelkomiteen av 22/12 1939 begrunnet Roosevelt nominasjonen av Hull med hans arbeid for ”den gode nabo-politikken” overfor latin-amerikanske stater samt hans arbeid for tollreduksjoner av alle slag. Dette ville ”play an important part in the ultimate restoration of peace in Europe and in the Far East.” I nominasjonsbrevet av 4/1-1940 der Hull nominerte Roosevelt, het det at Nobelkomiteen sikkert var klar over Roosevelts” constant and world-wide efforts to promote and preserve peace on every continent during the past years...”
8 Jakob Ørbæk fra Høyre og Olav Vegheim fra Arbeiderpartiet.
9 Det var nok hjelpen til Finland og kampen mot det kommunistiske Sovjetunionen som gjorde at Hunseid nominerte Nansenhjelpen. Under krigen gikk den sterkt anti-kommunistiske Hunseid inn i NS og ble dømt for landssvik i 1945.
10 http://en.wikipedia.org/wiki/Nansenhjelpen
11 Birger Braadland fungerte som Kohts stedfortreder i Nobelkomiteen fra 1940.
Braadland fra Bondepartiet var utenriksminister i regjeringene Kolstad og Hunseid 1931-33; og samtidig ledet han den norske delegasjonen til Folkeforbundets råd og til nedrustningskonferansen i 1932.
12 Johan Hambro: C. J. Hambro. Liv og drøm. Aschehoug 1984 side 225-230
13 Ibid. side 213-24. Her skildres blant annet at Hambro, til tross for sterk politisk kritikk av Koht, ivret for at Koht skulle brukes i propagandaarbeid for Norges sak i USA. Hambro var dessuten president for Folkeforbundet; og i 1940 sørget han for å få Folkeforbundets arkiver over til universitetet i Princeton i USA. Hambro fikk tilnavnet ”Mr. League of Nations”.
14 Nærmere om dette i Einar Gerhardsen, Fellesskap i Krig og Fred, Tiden 1970 side 37-40. Den svenske regjeringen var våren 1940 mest opptatt av å ikke provosere et tysk angrep på Sverige. Dette skapte stor bitterhet blant nordmenn både i Stockholm og London fram til svensk politikk endret seg etter at tyskernes krigslykke snudde i 1943. Tranmæl var den mest forsonende overfor svenskene. Han mente Norge hadde opptrådt likedan i samme situasjon (se note nedenfor)
15 Knut Einar Eriksen: Arbeiderhistorie 2004. Martin Tranmæls utenrikspolitiske syn 1940-45. Arbeiderbevegelsens arkiv og Bibliotek side 6,10, 20-21,23,27-28. Willy Brant flyktet til Norge i 1930-årene. Han fikk norsk statsborgerskap i Sverige i 1940, ble tysk statsborger igjen etter krigen. Ble ledende i det sosial-demokratiske partiet, borgermester i Vest-Berlin, statsminister i Vest-Tyskland i 1969 og fredsprisvinner i 1971 for sin forsoningspolitikk mellom øst og vest.
16 Ibid. side 5. Knut Einar Eriksen.
17 http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/themes/peace/tonnesson/
18 I dette brevet skrev Koht at han fremdeles regnet seg som medlem av Nobelkomiteen fordi Stortinget hadde vært forhindret fra å utnevne nye medlemmer siden 1940. Nærmere om Kohts brev og nominasjoner. Se artikkelen: «Da Stalin ble nominert til fredsprisen».
19 Johan Hambro: C. J. Hambro. Liv og drøm side 266. Hambro skal ha vært rystet fordi UD ikke hadde informert ham om forespørselen fra Sverige.
20 Nobels fredspris hundre år. Stenersen om Hull side 135
21 C. J. Hambro. Dagboksblade, Gyldendal 1964 side 26. Hambro ønsket Jahn som finansminister i en ny regjering ledet av Hjemmefrontens leder, høyesterettsjustitiarius Paal Berg.
22 Ibid. s 15. Møtet med Moe fant sted allerede 4. Juni 1940 – bare fem dager etter at Hambro kom tilbake til Norge.
23 Ibid.s. 48. Hambro nevner ikke hvilke medlemmer av den gamle Nobelkomiteen som møtte Sohlman, bare Gunnar Jahn. Sannsynligvis var også Tranmæl og Braadland til stede. Koht var fremdeles i USA.
24 Tønnesson, side 9.
25 Mer om Kohts skjebne i Nobelkomiteen: Se artikkelen: «Da Stalin ble nominert til fredsprisen»
26 Ibid.
27 27 Nobelinstituttet. Gunnar Jahns dagbok. Referat fra møte i Nobelkomiteen 12/11-45. Jahn var skeptisk til fredsprisen til Hull, men ble overtalt av Hambro. Tranmæl alene var helt imot Hull– uten at Jahn refererer noen argumenter i dagboken. Jahn var alene mot Røde Kors, men skriver heller ikke her hvorfor.
28 28 Friheten 13/11 1945. Friheten var i 1945 en av Norges største aviser. NKP fikk økt oppslutning både på grunn av Sovjetunionens og de norske kommunistenes krigsinnsats.
29 29 Ambassadør Wilhelm Morgenstierne til Aftenposten, 13/11- 1945.
