Da Stalin ble nominert til fredsprisen

Publisert av Asle Sveen den 27.12.24. Oppdatert 30.12.24.

DA STALIN BLE NOMINERT TIL FREDSPRISEN 

 

Av Asle Sveen

 

 

Brevet til Nobelkomiteen

Den 27. november 1944 sendte tidligere utenriksminister Halvdan Koht et brev til Nobelkomiteen i Oslo. Koht befant seg i Washington der han bodde i eksil etter at han måtte gå av som utenriksminister i den norske London-regjeringen høsten 1940.        Hvordan kunne Koht i 1944 skrive brev til Nobelkomiteen i det tysk-okkuperte Norge? Det kom av at Nobelinstituttet i Oslo var svensk eiendom – og tyskerne respekterte Nobelinstituttet som en del av det nøytrale Sverige. De fleste medlemmene av Nobelkomiteen hadde flyktet fra Norge, men komiteens sekretær, Ragnvald Moe, var til stede og mottok Kohts brev.

            Det var to ting Koht hadde på hjertet i brevet. For det første regnet han med at han fremdeles var medlem av Nobelkomiteen ettersom Stortinget ikke hadde hatt mulighet til å utnevne noen ny i hans sted. Koht hadde midlertidig trukket seg fra komiteen i forbindelse med fredsprisen til Ossietzky i 1936, åpenbart for å sende et signal til Hitler om at den norske regjeringen ikke var ansvarlig for denne prisen. Etter dette vedtok Stortinget at regjeringsmedlemmer ikke kunne sitte i Nobelkomiteen. For det andre: I 1944 var ikke Koht lenger utenriksminister, og han mente derfor at han hadde rett til å nominere folk til fredsprisen, for i ” året 1945 blir det vonleg høve for komiteen til å ta opp arbeidet på nytt og esle ut fredsprisen.” (1)     

 

Kohts nominerte

I brevet listet Koht opp åtte aktuelle navn til fredsprisen. Han skrev at han ikke ville ”ta standpunkt i valet mellom deim; men eg vil gjerne gjera mitt til at framlegg skal ligge føre, så ikkje komiteen blir hindra i å esle ut fredsprisen berre for di framlegg ikkje hadde komi i rett tid.” (2)

I brevet foretok Koht likevel en klar prioritering. Den første på hans liste var USAs utenriksminister Cordell Hull – og han var den eneste som fikk en begrunnelse fra Koht; og da i sterkt rosende vendinger. Hull hadde arbeidet for varig fred etter krigen ”særleg fest til Moskva-avtalen i oktober 1943” (3). I denne avtalen gikk Sovjetunionen med på at det skulle dannes en ny verdensorganisasjon, og det var Hull som hadde laget utkast til fredsprogrammer som gjorde at president Roosevelt utnevnte ham til ”the father of the United Nations.”(4)

Etter Hull nominerer Koht følgende personer i rekkefølge uten begrunnelse: 2) President Franklin D. Roosevelt, 3) Fyrsteminister Winston S. Churchill, 4) Utanriksminister Anthony Eden, 5) Regjeringsformann Josef Stalin, 6) Den førre utanrikskommisæren Maxim Litvinoff, 7) President Eduard Benes, 8) Den afrikanske statsmann Jan Struts.

 

Hvorfor var Stalin blant de nominerte?  

Halvdan Koht var en sterk beundrer av USA. Han regnet landet som sitt annet hjemland. Det var derfor ikke overraskende at han hadde to amerikanere øverst på listen. Med norsk eksilregjering i Storbritannia og det nære norsk-britiske militære samarbeidet var det også naturlig med to briter på de neste plassene. Som utenriksminister hadde Koht alltid vært opptatt av at Norge måtte ha et godt forhold til Sovjetunionen; tross ideologiske forskjeller. Da Koht skrev sitt nominasjonsbrev, hadde Norge i flere år vært alliert med Sovjetunionen mot Hitler-Tyskland. Den Røde Arme hadde nettopp befridd Øst-Finnmark fra tysk okkupasjon, og alle visste at Sovjetunionens innsats var avgjørende for Hitlers nederlag. I 1944 ble Stalin positivt framstilt i allierte massemedia – i sterk kontrast til omtalen av ham både før og etter krigen. Den amerikanske propagandafilmen "Mission to Moscow" framstilte både stalinismen og Moskvaprosessene med sympati (5), og kort tid før han skrev nominasjonsbrevet, holdt Koht et foredrag på Sjømannshuset i New York der han hevdet at det var en positiv utvikling når det gjaldt internasjonalt samarbeid og at Sovjetunionen utviklet seg i demokratisk retning. (6) 

            Maxim Litvinoff var Stalins ambassadør i USA fram til 1943, og han hadde hatt en viktig rolle i en Lend and Lease avtale som sørget for USAs militære hjelp til Sovjetunionen. Koht nominerte i virkeligheten ledende politikere fra det allierte vinnerlaget – med Cordell Hull som den åpenbart foretrukne. Koht regnet han som den ledende personen i arbeidet med å få til en ny verdensorganisasjon som skulle erstatte det mislykkede Folkeforbundet der USA ikke hadde vært med.

 

De to siste nominerte

Det er også lett å forklare hvorfor Koht i tillegg nominerte Eduard Benes og Jan Smuts. Etter press fra Hitler trakk Benes seg som Tsjekkoslovakias president etter Münchenavtalen i 1938 der Vestmaktene solgte Sudetland til Tyskland for å sikre freden. Benes flyktet til Storbritannia der han organiserte en eksilregjering med seg selv som president under andre verdenskrig. Han stod på god fot med Stalin, og i 1943 undertegnet han en samarbeidsavtale med Sovjetunionen, åpenbart for å sikre både Tsjekkoslovakia og seg selv et politisk comeback etter krigen. Det var en handling helt i Kohts ånd når det gjaldt å forholde seg rasjonelt til Sovjetunionen. 

            Nominasjonen av Jan Smuts er heller ikke noe mysterium. I 1944 var han både Sør-Afrikas statsminister og medlem av Winston Churchills krigskabinett. Han var motstander av raseskillepolitikken og hadde en fortid som en av de viktigste organisatorene av Folkeforbundet i 1919. I 1944 var Smuts sterkt involvert i etableringen av FN. Dessuten var han en venn av stortingspresident og medlem av Nobelkomiteen, Edvard Hambro.

 

Kohts skjebne i Nobelkomiteen

Og det var nettopp Hambro Koht skrev brev til den 20. mai 1945 om Nobelkomiteen, snaue to uker etter frigjøringen av Norge. Koht var fremdeles i Washington. Han skrev at det var viktig at Nobelkomiteen kom i aktivitet igjen så raskt som mulig – enten ved at Nobelstyrelsen i Sverige anerkjente de sist valgt medlemmer som ”lovlig fungerende inntil nytt valg kan skje. Eller også må Stortinget øyeblikkelig sørge for at nye medlemmer og suppleanter blir valgt. Dette siste skulle vel være det ønskeligste.” (7) (Koht skrev til Hambro på riksmål). Koht var opptatt av om det var sendt inn nominasjoner før fristen 1. februar og viste til at han hadde sendt inn forslag på åtte personer innen fristen, og at han hadde fått kvittering for det fra sekretær Moe. 

Koht avsluttet med at han hadde fått melding om at det gamle Stortinget skulle bli sammenkalt etter kongens hjemkomst  og ”jeg håper de da kan få denne sak i orden.” (8)

Det var åpenbart at Koht regnet med å kunne tre inn i Nobelkomiteen igjen etter hjemkomsten. Men slik skulle det ikke gå. 

            Allerede i juni 1945 utnevnte det raskt sammenkalte Stortinget en ny Nobelkomite som bestod av alle de gamle medlemmene, unntatt Halvdan Koht. (9) Den nye ledelsen i Arbeiderpartiet under Einar Gerhardsen erstattet ham med Halvard Lange, sønnen til Kohts gamle venn, Nobelkomiteens  første sekretær, tidligere medlem av Nobelkomiteen og fredsprisvinner i 1921, Christian Lous Lange. Det må ha vært bittert for Koht å bli vraket fra komiteen av partiet; han som hadde vært konsulent for Nobelkomiteen fra 1904 og medlem av komiteen fra 1919. 

            Da Koht kom hjem til Norge i slutten av august 1945, ble han i stedet øyeblikkelig konfrontert med kritikken av hans rolle som utenriksminister under det tyske angrepet i aprildagene 1940. Hele høsten gikk med til forsvarsskrifter og møter i undersøkelseskommisjonen (10)

            Tross beinhard kritikk unngikk Koht riksrett og han fikk også en liten seier. Da Nobelkomiteen hadde sitt avgjørende møte i november 1945, falt valget på Cordell Hull som dette årets prisvinner – om enn under tvil fra formann Gunnar Jahns side. (11) 

 

Noter

  1. Nobelinstituttets arkiv. Arkivboks: Nominasjoner 1945. Brev fra Koht til Den norske Nobelkomite 27/11 1944.
  2. Ibid.
  3. Ibid. 
  4. Ibid.
  5. https://en.wikipedia.org/wiki/Mission_to_Moscow
  6. Åsmund Svendsen: Halvdan Koht. Veien mot framtiden s 363-364. Cappelen Damm AS 2013.
  7. Nobelinstituttets arkiv: Arkivboks: Nominasjoner 1945. Koht i brev til Hambro. Datert: Place. N.W. Washington 8 D.C. 20.mai 1945.
  8. Ibid.
  9. Nobelinstituttet. Nobelkomiteens møteprotokoll. Referat fra møte i komiteen 30 juni 1945. Hambro var setteformann ettersom formannen, Gunnar Jahn, var blitt medlem av Einar Gerhardsens midlertidige regjering som finans- og tollminister. Han satt som minister mellom 25. juni og 4. november – og i som regjeringsmedlem kunne han ikke være aktiv medlem av nobelkomiteen i denne perioden. Stortinget utnevnte den nye Nobelkomiteen 22. juni.
  10. Åsmund Svendsen, side 370-78.
  11. Nobelinstituttet. Gunnar Jahns dagbok. Referat fra møte i Nobelkomiteen 12.november 1945. Ifølge Jahn var bare Hambro (Høyre) og Braadland (Bondepartiet) for prisen til Hull. De fikk støtte av Lange (Arbeiderpartiet), mens Tranmæl (Arbeiderpartiet) var helt imot. Etter at Hambro hadde holdt et innlegg om Hull, gikk også Jahn (Venstre) tvilende med på forslaget.