TO NORDISKE FREDSPRISVINNERE 1908 

Ivar Libæk, januar 2025

1908 bestemte Den Norske Nobelkomite at danske Fredrik Bajer (1837-1922) og svenske Klas Pontus Arnoldson (1844-1916) skulle dele Nobels Fredspris. Begge var nordister, europabyggere og verdensborgere. 

Samarbeid og fred 

Arnoldson og Bajer hadde mye felles. De var venner og førte en rik korrespondanse, og deler av den er bevart i nordiske arkiver. De tok til orde for et forent Norden, de kjempet for internasjonalt samarbeid og de arbeidet innenfor den borgerlige, organiserte fredsbevegelsen – de var ”fredsvenner”, som det het i samtiden. Dessuten var begge representanter i hjemlandenes nasjonalforsamlinger på liberaldemokratiske program. 

Ulik bakgrunn

Men det var også mye som skilte Arnoldson og Bajer. Den første hadde røttene i proletariatet og var sterkt knyttet til unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905. Bajer var av embetsmannsslekt, og han valgte tidlig en karriere som offiser. Arnoldson var pasifist, mens Bajer hevdet at nøytrale stater måtte ha rett til å forsvare seg hvis de ble angrepet. Bajers mål var at statene i Norden skulle avvikle stående hærer og organisere folkevæpninger. ”Våbnene må vristes ut av fyrsternes hånd for at lægges i folkenes, inden de kan bortkastes”, skrev fredsprisvinneren.

Veier til fred

Nordens Fristats-Samfund var et prosjekt Arnoldson og Bajer kunne enes om. Danmark, Sverige og Norge skulle gå sammen i en union der hvert land var en selvstyrt republikk. Utenrikspolitikken, derimot, skulle være felles – en fredspolitikk. Dessuten så begge voldgift som det beste middel for å løse internasjonale konflikter.

 Men fredsprisvinnerne hadde ulike tanker om hvordan man best kunne skape fred. Arnoldson ønsket en folkeavstemning der mennesker i alle land skulle kunne si nei til krig – en verdensfolkeavstemning. Den organiserte fredsbevegelsen skulle sikre at avstemningen gikk riktig for seg. Bajer var først og fremst organisasjonsmann og satte sin lit til den internasjonale fredsbevegelsen og Den interparlamentariske union (1889) som hvert år organiserte møter hvor parlamentarikere fra ulike stater kom sammen.

Arnoldson: fred med Norge

Gøteborgeren Arnoldson var født inn i arbeiderklassen. Som mange andre unggutter i Norden så han jernbanen som levevei og ble stasjonsmester i 1871. Men det var samfunnsengasjementet og journalistikken som drev ham videre. Derfor sa han opp stillingen og viet seg fullstendig til fredsarbeidet. Det var den dansk-tyske krigen (1864) og den tysk-franske (1870-71) som gjorde han til motstander av all krig. Derfor var det ikke unaturlig at han engasjerte seg i unionskonflikten mellom Norge og Sverige. Da unionspartnerne stod på randen av krig i 1895, sa Arnoldson på et folkemøte at Norge burde ha full selvstendighet og sendte ut flygebladet Fred med Norge. I 1905 skrev han:” Må vi svenskar låta Norges folk vara i fred.”

Statuttene for Nobels fredspris krever at vinneren skal holde Nobelforedrag der hun eller han gjør rede for hvordan man best kan skape fred. I fredsprisens tidlige historie var ikke kommunikasjonene gode, men veien til Sverige var kort. Arnoldson ble den første fredsprisvinneren som holdt Nobelforedrag under prisutdelingen i Kristiania, og i 1908 brakte han tilhørerne tilbake til en uskyldsren sagatid da ikke noe menneske ble fristet til å synde. ”Guld låg tryggt på vägarna. Det frestade ingen til synd”, sa Arnoldson.  Likevel innså han at sagatidens paradis hadde gått tapt fordi synden igjen hadde fått overtak på menneskene. ”Dock lefver hoppet om att finna det igjen.”

Bajer: fred og kvinnesak 

Prestesønnen Fredrik Bajer fra Vester Egede på Syd-Sjælland het opprinnelig Frederik von Beyer, men han forandret navnet, slik at det skulle bli mer nordisk. Frederik ble til Fredrik fordi det første var en ”magelig, kælen udtale av det oprindelig oldnordiske Fridrekr.” Det tyske von betraktet han som et slavemerke som måtte bort. Navnet Beyer mente han stammet fra gammeltysk: ”Jeg som har gjort mig til forkjæmper for det ægte nordiske, - jeg kan ikke forsvare længer at skrive mit navn på tysk.” Det måtte bli Bajer.

         Men Bajer så ut over Nordens grenser. Det var det internasjonale samarbeidet i fredsorganisasjonene som skulle redde verden. Dessuten trodde han at arbeidet for likestilling mellom kjønnene var et viktig bidrag til fredssaken. I 1871 stiftet han Dansk Kvindesamfund sammen med  hustruen Pauline Bajer, født Schlüter.

Arnoldson og Bajer i dag

I rekken av fredsprisvinnere fra 1901 til 2025 er det noen som huskes bedre enn andre. Henry Dunant (1901), grunnleggeren av Røde Kors, den tyske nazimotstanderen og konsentrasjonsleirfangen Karl von Ossietzsky (1935), den amerikanske borgerrettsforkjemperen Martin Luther King Jr. (1964) og fangen fra Sør-Afrikas fengsel ”Robben Island”, Nelson Mandela (1993), er eksempler på det. Norden har hatt flere fredsprisvinnere som er mer kjent enn vinnerne fra 1908. Den norske polarforskeren og humanisten Fridtjof Nansen (1922) og FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld (1961) blir ofte omtalt og sitert. Det blir ikke Arnoldson og Bajer.

         Likevel er deres fredsinnsats merkesteiner i Norden, selv om noen av ideene deres kan virke spesielle i dag. Det gjorde godt at Arnoldson krevde fred med Norge i 1895 og 1905, og krigshisserne i Sverige tapte, men viktigst for freden var den svenske arbeiderbevegelsens og unionskongen Oscar 2.s holdning. De fryktet i likhet med Arnoldson at en krig mellom ”broderfolkene” som hadde vært i union i snart hundre år, ville føre til en katastrofe. Den skjedde ikke. 

Bajer brukte sitt voksne liv til å kreve at nasjonalstatene skulle stå sammen. Han var lykkelig over samarbeidet i den internasjonale fredsbevegelsen og Den interparlamentariske union. Det største var likevel fredskonferansene i Haag i 1899 og 1907. Disse internasjonale møtene brakte representanter fra ulike stater sammen i en tid da diplomatiet stod svakt. Etter første verdenskrig var erfaringene fra Haag-konferansene nyttige da FNs forløper, Folkeforbundet, ble dannet.  

Arnoldson og Bajer ville hilst vår tids europeiske integrasjon velkommen fordi den har skapt fred etter at verdensdelen ble herjet av to storkriger i det 20. hundreåret.  Fredsprisvinnerne fra Sverige og Danmark i 1908 ville nok også ha gledet seg over at EU som organisasjon ble den samme æren som dem til del. Det skjedde i 2012. 

Men i 2025 ville nok de gamle fredsaktivistene tatt en tenkepause.

Kilder:

Det Norske Nobelinstitutts arkiv

NOBELIANAS arkiv

Stenersen, Libæk, Sveen: Nobels fredspris. Hundre år for fred (2000). Boken har             

kilde-og litteraturliste.