Nobelianske veier til fred 2024
Av Øivind Stenersen, Ivar Libæk og Asle Sveen
Alfred Nobels testamente av 27. november 1895 bestemte at fredsprisen skulle gis til den som hadde gjort mest for å skape brorskap mellom folkene, redusere eller avskaffe stående armeer og som hadde klart å få i stand fredskongresser. Siden 1901 har Den Norske Nobelkomite tolket testamentet slik at forståelsen av fredsbegrepet har blitt utvidet til å omfatte stadig nye kategorier av prisvinnere.
Fredsbevegelsen
I årene fram til første verdenskrig valgte Nobelkomiteen flest prisvinnere med tilknytning til den organiserte fredsbevegelsen, som hadde vokst fram i Vest-Europa og USA i siste halvdel av 1800-tallet. Den var tuftet på kristne og humanistiske verdier karakteristiske for den vestlige middelklassen. De fleste av medlemmene var progressive og liberale, noen få var sosialister. Samtidig hadde de tro på frihandel og økonomisk integrasjon som fredsskapende instrument. Mange så fram til at færre ressurser ble brukt til militære formål, noe som ville fremme velstand og fred mellom nasjonene. Fredsbevegelsen ble ofte motarbeidet av makthaverne, og virksomheten måtte finansieres av medlemsbidrag og donasjoner fra rikfolk.
I begynnelsen valgte Nobelkomiteen flere vinnere som hadde bygd ut samarbeidet mellom fredsforeningene fra Europa og USA innenfor Det internasjonale fredsbyrå (IPB) (1910). Organisasjonen ble grunnlagt i 1891 og arrangerte årlige fredskongresser. Allerede i 1902 ble IPBs første generalsekretær, sveitseren Élie Ducommun, kåret til vinner av Nobels fredspris.
En sentral deltaker på fredskongressene var den østerrikske forfatterinnen Bertha von Suttner (1905) som hadde blitt verdensberømt med antikrigsromanen «Ned med våpnene». Hun var en nær venn av Alfred Nobel og påvirket ham til å opprette fredsprisen.
Flere av pionerene i fredsbevegelsen var medlemmer av nasjonalforsamlinger. De organiserte seg i Den interparlamentariske union (IPU) som fikk i stand møter og kongresser med fredsspørsmål på programmet. En av IPUs stiftere, den franske republikaneren Frédéric Passy, mottok halvparten av den første fredsprisen i 1901. To andre parlamentarikere som også markerte seg i dette arbeidet var sveitseren Charles Gobat (1902) og briten Randal Cremer (1903). I 1921 fikk nordmannen Christian Lous Lange fredsprisen for sin ledelse av IPU under første verdenskrig. Han var Nobelkomiteens første sekretær og hadde ledet oppbyggingen av Nobelinstituttet.
Flere av de første prisvinnerne arbeidet for å styrke internasjonale rettsregler, og det var skolerte jurister som drev arbeidet fram. Det skjedde gjennom Folkerettsinstituttet (Institut de droit international), grunnlagt i 1873, fredsprisvinner som første organisasjon i 1904, og ved at folkerettslærde representerte sine lands regjeringer på internasjonale konferanser, for eksempel i Haag i 1899 og 1907.
Fredsbevegelsens hovedmål var å erstatte hemmelig diplomati med bindende avtaler om bruk av voldgift. Tre folkerettjurister som sto bak vedtak om voldgift og internasjonal privatrett på fredskonferansene i Haag var franske Louis Renault (1907), belgiske Auguste Beernaert (1909) og nederlandske Tobias Asser (1911). Journalistene Ernesto Teodoro Moneta fra Italia (1907), og østerrikeren Alfred Hermann Fried (1911) populariserte ekspertenes artikler i aviser og tidsskrifter og skrev brev til fyrster og ledende politikere.
Den franske republikaneren og diplomaten Paul Henri d’Estournelles de Constant (1909) var en pådriver bak opprettelsen av Den internasjonale domstolen i Haag. Den belgiske sosialisten Henri La Fontaine (1913) håpet at domstolen ville utvikle seg til et internasjonalt parlament. Han mente at varig fred var avhengig av at kapitalismen ble avløst av en sosialistisk samfunnsordning. Tidlig i 1930-årene ble også amerikaneren Nicholas Murray Butler (1931) tildelt fredsprisen for å ha styrket folkeretten og Haag-domstolen. Han var president for Carnegiestiftelsen for internasjonal fred som hadde finansiert byggingen av Fredspalasset i Haag. Denne bygningen ble voldgiftsdomstolens faste sete.
Flere fredsvenner drømte om et samlet Europa etter mønster av USA. Moneta gikk inn for et fredsforbund av Europas stater som «opphever grensesperringenes farer» og «ikke vil tillate patriotismen å utarte til snever nasjonalisme.» Svenske Klas Pontus Arnoldson (1908) og danske Fredrik Bajer (1908) kjempet både for et forent Europa og et forent Norden. Arnoldson ble også belønnet for å ha støttet en fredelig løsning på unionskonflikten mellom Sverige og Norge i 1905.
Både i mellomkrigsårene og de første årene etter 1945 fortsatte Nobelkomiteen å gi sin støtte til den organiserte fredsbevegelsen. Den satte særlig pris på folk som motarbeidet aggressiv nasjonalisme og prøvde å mobilisere opinionen for fredssaken. Den franske radikale sosialisten Ferdinand Buisson delte fredsprisen for 1927 med den tyske historikeren Ludwig Quidde for å ha agitert for forsoning mellom Tyskland og Frankrike etter første verdenskrig. Den britiske skribenten Norman Angell (1933) mente i sin verdensberømte bok «Den store illusjonen» at utviklingen av moderne våpen på sikt ville ramme både angripere og forsvarere så hardt at kriger ikke ville lønne seg. Angell var også overbevist om at frihandel, bedre utdanning og opplysning ville styrke fredskreftene.
Fredspristildelingen til den svenske biskopen Nathan Söderblom (1930) viste at Nobelkomiteen hadde forhåpninger til det kristne fredsbudskapet. Det økumeniske samarbeidet mellom kirkesamfunn ble sett på som en mulighet til å styrke utbredelsen av Kristi bud om kjærlighet og brorskap mellom enkeltmennesker og nasjoner. Også seksten år senere kom liknende holdninger til uttrykk da lederen for KFUM og Verdens kristelige studentforbund, John Mott, (1946) fikk fredsprisen. Disse organisasjonene var opptatt av å skape et internasjonalt nettverk blant unge menn på grunnplanet som kunne spre kristne fredstanker til fremtidige beslutningstakere i store og små stater i alle verdensdeler.
Ved å gi fredsprisen til to representanter fra Den internasjonale kvinneligaen for fred og frihet, Jane Addams (1931) og Emily Greene Balch (1946), ble det akseptert at kvinnene hadde spesielle oppgaver og muligheter i fredsarbeidet. Innenfor ligaen var det en utbredt oppfatning at det ville virke fredsskapende dersom kvinnene ble med både i det politiske livet og næringslivet, fordi kvinnenes naturlige anlegg for omsorg ville dempe mennenes aggressive natur. Det tok likevel tid før kvinner vant fram som fredsprisvinnere. I de første 75 årene av prisens historie ble det bare kåret tre kvinnelige vinnere, mens det var syv de siste årene fram til 2000.
Siste halvdel av 1930-årene ble sterkt preget av den nazistiske trusselen. I 1936 tok Nobelkomiteen for første gang et klart standpunkt mot et autoritært regime, da fredsprisen ble tildelt den tyske konsentrasjonsleirfangen Carl von Ossietzkysom hadde blitt arrestert for å ha avslørt hemmelig opprustning. Prisen var også et forsvar for rettsikkerhet og ytringsfrihet og var med på å forberede grunnen for at forkjempere for menneskerettigheter senere fikk fredsprisen.
Ossietzky-prisen er en merkestein i fredsprisens historie. For første gang utløste prisen en stor internasjonal debatt, og Hitler var den første statsleder som protesterte mot en utdeling. Samtidig viste avgjørelsen at prisen kunne bli et nyttig våpen i kampen mot udemokratiske ideologier.
I de siste årene før utbruddet av andre verdenskrig økte uroen i Nobelkomiteen over voksende konflikter mellom stormaktene. Derfor satte den særlig lit til «The International Peace Campaign» (IPC) som gikk inn for kollektiv sikkerhet og nedrustning i regi av Folkeforbundet. Organisasjonen fikk betydelig økonomisk støtte fra Nobelkomiteen. Kampanjen ble ledet av fredsprisvinneren Lord Robert Cecil (1937). Den ville skape en bred, tverrpolitisk, europeisk fredsbevegelse som kunne settes inn mot truslene fra fascismen og nazismen.
Fredsdiplomati før andre verdenskrig
Allerede i 1906 tok Nobelkomiteen et dristig standpunkt ved å gi fredsprisen til den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt. Han var den første statsleder som ble kåret til vinner av Nobels fredspris. Til tross for sin imperialistiske fortid fikk han prisen for å ha meklet fram en fredsavtale mellom Japan og Russland etter den russisk-japanske krigen og for sin støtte til Den internasjonale domstolen i Haag.
Roosevelts utenriksminister Elihu Root mottok utmerkelsen i 1912 for å ha dempet frykten i Latin-Amerika for et imperialistisk USA ved hjelp av voldgiftsavtaler og fredskonferanser. Også Root støttet arbeidet for en permanent internasjonal domstol.
Sveriges utenriksminister Hjalmar Branting mottok fredsprisen for 1921. Utmerkelsen reflekterer Nobelkomiteens forhåpninger om at den nye verdensorganisasjonen Folkeforbundet ville bli et nyttig fredsinstrument. Branting ble rost for å ha stått på Norges side i den fredelige unionsoppløsningen med Sverige i 1905 og for å ha akseptert Folkeforbundets avgjørelse om at Ålandsøyene i Østersjøen skulle tilhøre Finland.
Fredsprisene for 1925 og 1926 gikk til fire statsmenn for Locarno-avtalen og Dawes-planen. Den første var en forsoningsavtale mellom Frankrike og Tyskland der tyskerne godkjente den franske østgrensen mot at franskmennene trakk okkupasjonstropper ut av Ruhr-området. Avtalen brakte Tyskland inn i Folkeforbundet og vekk fra en indre trussel om kommunistisk eller fascistisk maktovertakelse. Utenriksministrene fra Storbritannia, Tyskland og Frankrike, Austen Chamberlain, Gustav Stresemann og Aristide Briand ble belønnet med fredsprisen for Locarno-avtalen.
Dawes-planen ga amerikanske lån til Tyskland slik at landet kunne følge opp Locarnoavtalen ved å betale avdragene på krigsskadeerstatningene til Frankrike. Den amerikanske diplomaten Charles Dawes mottok fredsprisen for arbeidet med Dawes-planen i 1925.
Nobelkomiteen så positivt på Briand-Kellogg-pakten fra 1928 som tok sikte på å forby krig som politisk virkemiddel, og komiteen besluttet å gi prisen til USAs utenriksminister Frank Kellogg (1929) for hans avgjørende rolle i utformingen av pakten. De fleste land i verden sluttet seg til avtalen. Men pakten tillot forsvarskrig, og USA reserverte seg mot ikke å bruke væpnet makt på det amerikanske kontinentet. Det samme gjorde Storbritannia innenfor det britiske imperiet.
Også Den sør-amerikanske antikrigspakten av 1933 ble sett på som et skritt i riktig retning. Den støttet prinsippet om fordømmelse av all angrepskrig og bidro til å bedre forholdet mellom USA og Latin-Amerika. Argentinas utenriksminister Carlos Saavedra Lamas (1936) var den første prisvinneren fra en verdensdel utenfor Europa og Nord-Amerika. Han var hovedarkitekten bak antikrigspakten og gjorde en betydelig innsats for å få slutt på Chaco-krigen mellom Paraguay og Bolivia.
Humanitært arbeid
Nobelkomiteen mente at humanitært arbeid var i tråd med bestemmelsen i Alfred Nobels testamente om ”å fremme brorskap mellom folkene”. Ved å gi sin støtte til arbeid som mildnet krigens redsler håpet den å bidra til å fjerne noe av den bitterhet og hevnlyst som kunne skape nye kriger. Grunnleggeren av Røde Kors, Henry Dunant, fikk halvparten av den første fredsprisen i 1901, og senere fikk Det Internasjonale Røde Kors (ICRC) utmerkelsen tre ganger. (1917, 1944 og 1963). I 1963 delte ICRC prisen med Røde Kors-Ligaen (IFRC).
Flyktninghjelp var en form for humanitært arbeid som ble høyt verdsatt av Nobelkomiteen. Det hadde sammenheng med tradisjonen som ble skapt av Folkeforbundets første Høykommissær for flyktninger, Fridtjof Nansen (1922). Etter første verdenskrig ledet han utvekslingen av 400 000 krigsfanger mellom Russland, Tyskland og det tidligere Østerrike-Ungarn. Nansen engasjerte seg også i hjelpearbeid da det brøt ut hungersnød i Sovjetunionen i 1921.
Organisasjoner og personer som drev flyktninghjelp ble belønnet med fredsprisen flere ganger på 1900-tallet. Det internasjonale Nansenkontoret for flyktninger ble hedret i 1938, og etter andre verdenskrig fikk FNs høykommissariat for flyktninger (UNHCR) Nobels fredspris to ganger (1954 og (1981). I 1958 ble den belgiske dominikanerpresten Georges Pire belønnet for sin innsats blant europeiske flyktninger.
Kvekernes britiske og amerikanske hjelpeorganisasjoner delte fredsprisen i 1947, Vennenes samfunns råd og De amerikanske venners hjelpekomite fikk mye ros for å ha gitt humanitær bistand til krigsfanger, flyktninger, hjemløse og forfulgte folkegrupper under andre verdenskrig. Helt siden Napoleonskrigene hadde kvekerne drevet et omfattende hjelpearbeid. De var også pionerer innenfor den internasjonale fredsbevegelsen. Fra de første kvekermenighetene ble grunnlagt på midten av 1600- tallet hadde de vært kjent for sin motstand mot å bære våpen. De gikk foran i kampen mot intoleranse og sosial urett, stilte seg i spissen for kampen mot slaveri, var tilhengere av europeisk samling og var med på å grunnlegge de første fredsforeningene på 1800-tallet.
Også tre andre fredsprisvinnere ble motivert til humanitær innsats av kristen nestekjærlighet. Den franske legen Albert Schweitzer (1952) opprettet og drev et sykehus i den franske kolonien Gabon i Afrtika på grunnlag av livsfilosofien «Ærefrykt for livet». Etter å ha mottatt fredsprisen engasjerte han seg i kampen mot atomvåpen. Den belgiske dominikanerpresten Georges Pire (1958) opprettet et nettverk av faddere som skaffet mat, klær, medisiner og husrom til øst-europeiske flyktninger og stiftet en organisasjon som drev utviklingsprosjekter i andre verdensdeler. Pires humanitære arbeid tok sikte på styrke det europeiske fellesskapet og rette opp skadene etter kolonimaktenes herjinger. Den albanske nonnen Mor Teresa (1979) drev et omfattende hjelpearbeid blant syke og fattige i India. Hun er den eneste fredsprisvinner som har blitt kåret til helgen. Ifølge katolsk tro befinner hun seg nå i himmelen.
Ønsket om å minske gapet mellom rike og fattige land har vært en grunntanke i Nobelkomiteens arbeid. Ved flere anledninger har den slått fast at alle mennesker har et globalt ansvar og at humanitære spørsmål må bli satt på den internasjonale dagsordenen.
Nettopp humanitært arbeid var en hovedoppgave for FNs barnefond – UNICEF som fikk fredsprisen i 1965 for å ha skaffet mat, klær og medisiner til barn og mødre i det krigsherjede Europa og i utviklingsland.
Den frittstående nødhjelpsorganisasjonen Leger Uten Grenser mottok forrige hundreårs siste fredspris for humanitært arbeid i 1999. Organisasjonen sendte ut leger og hjelpearbeidere til konflikt - og katastrofeområder. Spesielt for organisasjonen er at den tar stilling i konflikter når det gjelder overgrep og krenkelse av menneskerettigheter.
En bedre organisert verden
Gjennom hele sin historie har Nobelkomiteen vært opptatt av å fremme organisert samarbeid mellom stater. Fram til første verdenskrig gav den sin støtte til Den interparlamentariske union, i mellomkrigsårene hadde den stor tro på Folkeforbundet, og etter 1945 valgte komiteen gang på personer og organisasjoner med tiknytning til De forente Nasjoner (FN). To priser gikk til amerikanerne som var pådrivere for opprettelse av verdensorganisasjoner: president Woodrow Wilson (1919) for Folkeforbundet og utenriksminister Cordell Hull for FN (1945).
Vi har tidligere nevnt FNs flyktningeorganisasjon (UNHCR) og barnehjelpsfondet (UNICEF) som fredsprisvinnere, men allerede i 1949 gikk prisen til en av arkitektene bak FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), briten John Boyd-Orr, som hadde reddet millioner av mennesker fra sultedøden etter slutten av andre verdenskrig. Det påfølgende året ble prisen gitt til FNs amerikanske meklingsmann i Midtøsten, Ralph Bunche, som hadde fått til en våpenhvile etter den første krigen mellom Israel og araberstatene, og i 1951 ga Nobelkomiteen utmerkelsen til franske Léon Jouhaux, en av grunnleggerne av Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO). Denne FN-organisasjon ble selv fredsprisvinner i 1969. En grunntanke bak ILOs virksomhet er at sosial rettferdighet er en nødvendig forutsetning for å skape varig fred.
I 1957 ble presidenten for FNs generalforsamling, Canadas utenriksminister, Lester Pearson æret med fredsprisen for å ha stått sentralt i arbeidet med å utplassere FNs første fredsstyrke i Midtøsten, og fire år senere ble FNs andre generalsekretær, svenske Dag Hammarskjöld, tildelt æresbevisningen posthumt, fordi han hadde gått inn for å styrke verdensorganisasjonens innflytelse på bekostning av stormaktene. Prisen var også en påskjønnelse for organiseringen av en FN-styrke i Kongo som hadde mandat til å bruke militære midler for å gjenopprette freden. Gjennom fredsprisen i 1988 til FNs fredsbevarende styrker ga Nobelkomiteen sin anerkjennelse til alle som hadde deltatt i FNs observatørkorps og fredsbevarende operasjoner siden 1948.
Etter årtusenskiftet fortsatte Nobelkomiteen å verdsette personer og organisasjoner med tilknytning til FN. Under hundreårsfeiringen av Nobels fredspris i 2001 ble utmerkelsen delt mellom FN og dens generalsekretær Kofi Annan. Nobelkomiteens formann forklarte avgjørelsen slik: ”Den mest markante lange linjen i Den Norske Nobelkomites virke gjennom de hundre år som er gått siden den første fredspris ble delt ut i 1901, er nettopp ønsket om å styrke det internasjonale samarbeid mellom stater.”
Fredsprisen for 2005 til Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og organisasjonens generalsekretær Mohamed El Baradei var en fornyet advarsel mot atomfaren formidlet via en av FNs underorganisasjoner. Gjennom valget av FNs klimapanel (IPCC) to år senere signaliserte Nobelkomiteen at global oppvarming ville øke faren for flere kriger og konflikter.
I 2008 gikk fredsprisen til Finlands tidligere president og fredsmekler Martti Ahtisaari. Som FNs høykommissær for Namibia hadde han vært hovedarkitekten bak fredsavtalen med Sør-Afrika i 1990 som gav Namibia nasjonal selvstendighet. Under borgerkrigene på Balkan i slutten av 1990-årene var han med på å presse Jugoslavias president Slobodan Milosevic til å godta en fredsordning. Ahtisaari hadde også en nøkkelrolle i forhandlingen mellom Indonesias regjering og opprørere i Aceh-provinsen som endte med en fredsavtale og indre selvstyre. Etter dette arbeidet han fra 2005 som FNs spesialutsending for å forsone serbere og kosovoalbanere. Serbia avviste Ahtisaaris fredsplan, men den la likevel et viktig grunnlag for at Kosovo kunne erklære seg som selvstendig stat i 2008.
Beslutningen om å gi fredsprisen til Den europeiske union i 2012 passer også inn i Nobelkomiteens solide tro på internasjonal institusjonsbygging. Komiteen la vekt på at EU ikke bare hadde bidratt til å fremme forsoning, demokrati og menneskerettigheter, men hadde også redusert spenningen mellom øst og vest og redusert etniske og nasjonale konflikter. Derfor var EU et uttrykk for «brorskap mellom nasjonene» og en form for ”fredskongresser” i tråd med bestemmelsene i Alfred Nobels testamente.
Nedrustning
Ønsket om å få i stand nedrustning ble uttrykkelig nevnt i Alfred Nobels testamente. Før første verdenskrig tok de fleste vinnere til orde for nedrustning, men det var først i 1934 at komiteen brukte begrepet som hovedbegrunnelse. Det skjedde da valget falt på presidenten for Folkeforbundets nedrustningskonferanse i Genève, briten Arthur Henderson. Prisvinneren ble hedret for å ha holdt forhandlingene gående på tross av manglende støtte fra egen og andre regjeringer. Gjennom denne tildelingen ville Nobelkomiteen markere skuffelse og uro over at konferansen ikke hadde ført til konkrete resultater.
Det er først i etterkrigstiden vi finner prisvinnere som primært ble belønnet for nedrustningsarbeid. Grunnen til det er atomkappløpet og forståelsen for kjernevåpnenes ødeleggende virkning. En lang rekke prisvinnere har kjempet for kjernefysisk nedrustning. Den franske legen og misjonæren Albert Schweitzer (1953) var den første prisvinner som advarte mot atomprøvesprengninger og skader fra radioaktivt nedfall. Etter å ha fått fredsprisen for sin humanitære innsats, skrev han flere appeller som ble kringkastet over store deler av verden. Schweitzers innspill var med på å bane veien for Prøvestansavtalen som ble inngått i 1963 mellom Storbritannia, USA og Sovjetunionen. Avtalen innebar et forbud mot atomvåpenprøver i atmosfæren, under vann og i det ytre rom. Prisvinneren fra 1959, den britiske politikeren og diplomaten briten Philip Noel-Baker, arbeidet iherdig, men forgjeves, for å få i stand atomnedrustning gjennom FN. Større gjennomslag hadde den amerikanske kjemikeren og fredsaktivisten Linus Pauling som mottok fredsprisen i 1963. Han var en pådriver bak Ikkespredningsavtalen av 1968 som forpliktet atommaktene til ikke å overføre atomvåpen til andre stater. Pauling var også en drivkraft i Pugwash-bevegelsen som arbeider for å redusere kjernevåpnenes plass i internasjonal politikk. Den ble kåret til prisvinner sammen med den polsk-britiske atomfysikeren Josef Rotblat i 1995. Nobelkomiteen begrunnet fredsprisen til Eisaku Sato (1974) med at han som japansk statsminister hadde underskrevet Ikkespredningsavtalen. Dessverre viser innholdet i nedgraderte dokumenter at Sato i virkeligheten stemplet Japans anti-atomvåpenpolitikk som «non-sense». Da var det mer substans i innsatsen til den sovjetiske atomfysikeren Andrej Sakharov (1975). I likhet med Josef Rotblat hadde han vært med på å utvikle atomvåpen. Begge trakk seg fra rustningskappløpet da de innså de katastrofale virkningene av det de holdt på med. Sakharov begynte å agitere for nedrustning, og han ble hardt straffet av myndigheten for sin kamp for menneskerettigheter.
Diplomatene Alva Myrdal fra Sverige og mexicaneren Alfonso Garcia Robles delte fredsprisen i 1982 for å ha arbeidet for atomfrie soner. Robles spilte en nøkkelrolle i utformingen av Tlatelolco-traktaten som gjorde Latin-Amerika til verdens første atomfrie sone. Tre år senere gikk prisen til Den internasjonale legeforening mot atomkrig (IPPNW) som hadde skapt større visshet om a-våpnenes katastrofale medisinske virkninger.
De siste fredsprisene for nedrustning på 1900-tallet gikk til Den internasjonale kampanjen for forbud mot landminer (ICBL) og organisasjonens leder amerikanske Jody Williams. 1997-prisene var et uttrykk for at også kamp for å utrydde konvensjonelle “hverdagsvåpen” blir sett på fredsskapende.
I 2005 gikk fredsprisen til Det internasjonale energibyrået (IAEA) og organisasjonens generalsekretær egypteren Mohamed ElBaradei. De ble hyllet av Nobelkomiteen for å ha hindret at atomenergien blir brukt til militære formål og sørget for at den sivile utnyttelse av kjernekraften skjer under betryggende internasjonal kontroll.
Ved å velge Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) som prisvinner i 2013 ønsket Nobelkomiteen å sende en advarsel til det internasjonale samfunnet. Den fryktet at den syriske borgerkrigen ville involvere stadig flere stater og sette verdensfreden i fare. Ved å gi sin støtte til FN-resolusjonen som tvang Syrias regjering til å kvitte seg med sine kjemiske våpen i regi av OPCW, håpet komiteen at de krigførende partene kunne komme i gang med fredsforhandlinger. Nobelkomiteen var også opptatt av at Konvensjonen om kjemiske våpen og OPCWs arbeid kunne føre til universell avskaffelse av masseødeleggelsesvåpen og bli modell for andre avtaler. Komiteen kritiserte USA og Russland for ikke å ha eliminert sine store arsenaler av kjemiske våpen. Et annet mål var å øke presset mot stater som ikke hadde undertegnet eller ratifisert konvensjonen.
2017-prisen til Den internasjonale kampanjen mot atomvåpen (ICAN) ble begrunnet med organisasjonens anstrengelser for å få til et folkerettslig forbud mot kjernefysiske våpen.. Fra hovedkvarteret i Genève i Sveits ledet den avdelinger i over hundre land. Bak stiftelsen stod fredsprisvinneren fra 1985, Den internasjonale legeforening mot atomkrig. I 2017 stemte 122 av FNs medlemsland for en traktat som satte forbud mot utvikling, anskaffelse, lagring og bruk av kjernefysiske våpen. Ingen atommakter eller medlemmer av forsvarsalliansen NATO stemte for. Under utdelingen i Oslo Rådhus viste Norges statsminister, Erna Solberg fra Høyre, sin misnøye ved å unnlate å applaudere under seremonien. Slik ble det klart at Den Norske Nobelkomite ikke tok hensyn til hva Norges regjering eller stortingsflertallet sto for i atomvåpenspørsmålet.
Etter Russlands angrep mot Ukraina i 2022 økte frykten for atomkrig. Den var en hovedårsak til at Nobelkomiteen i 2024 samlet seg om organisasjonen til de overlevende etter atomangrepene mot Hiroshima og Nagasaki, Nihon Hidankyo. Den har siden midten av 1950-årene drevet et omfattende opplysningsarbeid om de katastrofale konsekvensene av å bruke atomvåpen. Nihon Hidankyo ble grunnlagt i 1956 av overlevende fra atomangrepene på Hiroshima og Nagasaki. Som tidsvitner hadde de bidratt til å skape og befeste motstand mot atomvåpen over hele kloden. Komiteen la også vekt på at terskelen for bruk av kjernevåpen hadde blitt senket. Som eksempler på den negative utviklingen er det relevant å trekke fram USAs og Russlands vraking av INF-avtalen i 2019 som forbød utpassering av mellomdistanseraketter i Europa. I 2020/2021skjedde det samme med Open Skies-avtalen. Den tillot fri overflyging av avtalepartnernes territorium for å hindre militære misforståelser og begrense opptrapping av spenninger. I Asia var Kina i gang med å modernisere sitt atomvåpenarsenal, Iran var snart i stand til å skaffe seg sin første a-bombe, og Nord-Korea utviklet langtrekkende raketter. Men det som må ha uroet Nobelkomiteen mest, var de stadige truslene fra Vladimir Putin om å ta i bruk atomvåpen i krigen mot Ukraina. Ironisk nok var Putins atomtrusler hovedårsaken til at Vesten med USA i spissen ikke våget å gi Ukraina tilstrekkelig konvensjonell våpenhjelp.
Kald krig og regionale fredsprosesser
Flere av prisene som ble gitt etter 1950 må ses på bakgrunn av den kalde krigen mellom øst og vest. Etter utbruddet av Korea-krigen belønnet arbeiderpartiflertallet i Nobelkomiteen den franske fagforeningslederen Léon Jouhaux med fredsprisen i 1951 for å ha fremmet arbeidernes rettigheter gjennom ILO og for hans kamp mot kommunistene i den franske fagbevegelsen. To år senere fikk USAs tidligere utenriksminister George Marshall prisen for å ha organisert Marshall-hjelpen til gjenoppbyggingen av Vest-Europa med front mot Sovjetunionen. Ifølge Nobelkomiteen bidro Marshallplanen mer enn noe annet til å skape forsoning og fred i denne delen av verden.
Fra 1970-årene ble mange fredspriser gitt til politikere som sto midt oppe i pågående regionale konflikter og som var villige til å inngå kompromisser. Dermed spilte Nobelkomiteen i større grad enn tidligere rollen som politisk aktør, noe som av og til skapte strid i og utenfor komiteen.
Den vest-tyske forbundskansleren Willy Brandt ble kåret til prisvinner i 1971. Som flyktning i Norge og Sverige i 1930- og 1940-årene hadde han kjempet mot nazismen og arbeidet for et fritt Norge og et demokratisk Tyskland. Som borgermester i Vest-Berlin på 1950- og 1960-tallet hadde han markert seg som en sterk forsvarer av byens frihet mot sovjetisk og øst-tysk press, før han i posisjonen som utenriks- og forbundskansler gjorde seg til talsmann for avspenning overfor Øst-Europa. Brandts «Ostpolitik» innebar at forbundsregjeringen undertegnet ikkespredningsavtalen mot atomvåpen og forhandlet fram en ikke-voldsavtale med Sovjetunionen og en avtale med Polen som betydde at Forbundsrepublikken godtok de nye grensene i Øst-Europa fra 1945. I Norge ble Brandts fredspris sett på av mange som et utidig innspill fra av et flertall i Nobelkomiteen som ønsket å styrke ja-siden før folkeavstemningen om medlemskap i EEC.
Etter å ha ført en ødeleggende krig mot Nord-Vietnam, gikk USA inn for en forhandlingsløsning. Landet ble bombet til forhandlingsbordet i julen 1972, og i januar 1973 underskrev USA, Nord-Vietnam, USAs allierte Sør-Vietnam og den kommunistiske motstandsbevegelsen i Sør-Vietnam (FNL) en våpenhvileavtale. Som sentrale aktører bak avtalen fikk USAs utenriksminister Henry Kissinger og Nord-Vietnams sjefsforhandler Le Duc Tho fredsprisen høsten 1973. Men da var våpenhvileavtalen allerede brutt. Krigen var i full gang igjen, i hovedsak fordi Sør-Vietnam var misfornøyd med avtalen. Få hadde forståelse for tildelingen, og det haglet med protester fra hele verden. Som den første i fredsprisens historie nektet Le Duc Tho å motta utmerkelsen. Han viste til at det ikke var fred i Vietnam. Kissinger aksepterte prisen, men kom ikke til Norge for å motta den. Senere ville han levere tilbake medaljen og prispengene, noe som ikke er mulig. Større oppsikt vakte det at to av Nobelkomiteens medlemmer forlot komiteen i protest. Det hadde aldri før hendt i fredsprisens historie.
I 1973 gikk Egypt til krig mot Israel for å gjenerobre Sinai. Halvøya var blitt okkupert av Israel under seksdagerskrigen i 1967. Egypt nådde ikke målet, og landet skiftet alliert fra Sovjetunionen til USA, for bare USA kunne påvirke Israels politikk. Høsten 1977 reiste Egypts president Anwar Sadat overraskende til Israel for å søke forsoning. Sammen med USAs president, Jimmy Carter, fikk han til en fredsavtale som gav Sinai tilbake til Egypt. Dermed fikk Sadat og Israels statsminister Menachem Begin fredsprisen for 1978. Demonstrasjonene mot Begin var så voldsomme før seremonien i Oslo at han måtte hentes til Akershus festning i helikopter for å motta fredsprisen der. I den arabiske verden ble Sadat fordømt som forræder, og tre år senere ble han myrdet av islamister under en militærparade i Kairo.
Nobelkomiteen hadde tydeligvis dårlig samvittighet for ikke å ha verdsatt Jimmy Carters innsats for å ha fått i stand fredsavtalen mellom Israel og Egypt. Derfor ga den en «forsinket» fredspris til den amerikanske ekspresidenten i 2002 med en beklagelse om at han skulle ha delt den med Anwar Sadat og Menachem Begin i 1978. Men Carter fortjente prisen av andre grunner også. Han ble rost for å ha grunnlagt Carter-senteret i Atlanta, som arbeider for å skape demokrati, trygge menneskerettigheter, mekle i konflikter og bekjempe sykdommer over hele verden.
I 1976 delte de to kvinnene Mairead Corrigan og Betty Williams prisen for å ha stiftet en grasrotorganisasjon som ville få slutt på konflikten mellom katolikker og protestanter i Nord-Irland. Valget var populært utenfor Storbritannia, men Nord-Irlands militante katolikker og protestanter fordømte initiativet, og kvinnenes fredsbevegelse gikk i oppløsning etter få år.
I 1970-årene økte misnøyen over den negative økonomiske og politiske utviklingen i Polen. Studenter protesterte mot mangelen på ytringsfrihet, og arbeidere streiket for å senke matvareprisene. I 1980 stiftet polske arbeidere den uavhengige fagforeningen Solidaritet. Det kommunistiske regimet i landet svarte med å forby organisasjonen og internerte lederen, Lech Wałęsa. De påstod at disse tiltakene ville hindre en sovjetisk invasjon; men Mikhail Gorbatsjovs maktovertagelse i Sovjetunionen forhindret dette. Tildelingen av Nobels fredspris til Wałęsa høsten 1983 ble en viktig oppmuntring for Solidaritet, som i tett samarbeid med intellektuelle og den katolske kirken sørget for at Polen ble demokratisert og banet veien for nedbyggingen av kommunismen i Øst-Europa. I 1989 vant Solidaritet frie valg, og året etter ble Wałęsa valgt til president i Polen.
Costa Ricas president Oscar Arias Sánchez vant fredsprisen i 1987 for å ha utarbeidet en fredsplan med sikte på å få slutt på borgerkrigene i Sentral-Amerika. Planen ble undertegnet av Costa Rica, Guatemala, El Salvador, Honduras og Nicaragua og inneholdt bestemmelser om frie valg, sikring av menneskerettigheter og ønsker om å få slutt på utenlandsk innblanding i statenes interne saker. Sánchez fulgte opp planen ved å nekte USA adgang til costaricansk territorium for å støtte opprørsgruppen Contras som kjempet mot sandinistregimet i Nicaragua. Samtidig anklaget han sandinistene for udemokratisk styre og kritiserte USAs motstand mot fredsplanen.
Med Mikhail Gorbatsjov som ny leder i Sovjetunionen fra 1985 begynte en ny tid med økonomisk og politisk liberalisering. Gorbatsjov lot Sakharov vende tilbake til Moskva, og han søkte avspenning med Vesten. Liberaliseringen førte til Berlinmurens fall høsten 1989 og kommunismens sammenbrudd i hele Øst-Europa. Gorbatsjov fikk fredsprisen i 1990 for å ha avsluttet den kalde krigen. I Vesten vakte prisen begeistring, mens Kina erklærte at Gorbatsjov var en forræder mot kommunismen. Ironisk nok førte Gorbatsjovs politikk til hans eget fall, Sovjetunionens oppløsning og en aggressiv revansjistisk nasjonalisme under Vladimir Putin.
I 1994 våget Nobelkomiteen seg igjen inn i Midtøsten-konflikten. Etter at israelere og palestinere hadde drept hverandre i tiår, bestemte de seg for å søke forsoning. Israel hadde nektet å forhandle med den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, og palestinerne anerkjente ikke Israel. Men gjennom hemmelige forhandlinger i Oslo kom de fram til en løsning der de anerkjente hverandre. Oslo-avtalen fra 1993 ble undertegnet av PLOs leder Yasser Arafat og Israels statsminister Yitzhak Rabin og utenriksminister Shimon Peres foran Det hvite hus i Washington. Året etter mottok alle tre fredsprisen. Forspillet til utdelingen ble dramatisk da en av Nobelkomiteens medlemmer trakk seg i protest mot Arafat, som han mente var en terrorist. Dette var et varsel om at idyllen mellom palestinere og israelere skulle bli kortvarig. Mye var uavklart i Oslo-avtalen, og i 1995 myrdet en ung jøde statsminister Yitzak Rabin fordi han forhandlet med palestinerne, og etter dette falt konflikten mellom israelere og palestinere tilbake i voldelige spor. I 1996 kom Benjamin Netanyahu til makten i Israel. Han var motstander av Oslo-avtalen og hadde som mål å hindre opprettelsen av en palestinsk stat for enhver pris. Netanyahu vant flere valg, og styrte sammen med ytterliggående partier som ville annektere den okkuperte Vestbredden og Gaza og fordrive palestinerne.
I 1998 engasjerte Nobelkomiteen seg på nytt i konflikten i Nord-Irland. Katolikken John Hume og protestanten David Trimble fikk fredsprisen for arbeidet med Langfredagsavtalen, som skulle forsone katolikker og protestanter og avvæpne militante grupper. Selv om prisvinnerne ikke selv klarte å sette avtalen ut i livet, ble den endelig realisert etter 2007 da erkefiendene fra ytterfløyene dannet regjering.
I 2000 ble Sør-Koreas president Kim Dae-jung belønnet for å ha forsøkt å få til en fredelig gjenforening av Korea. Han hadde en fortid som forkjemper for demokrati og menneskerettigheter, og hadde vært gjennom fengsling og tortur før han arbeidet seg fram til å bli president i 1997. Gjennom «solskinnspolitikken» kom han med en utstrakt hånd til Nord-Korea og fikk i stand et toppmøte. Men gråværet innhentet raskt solskinnet. Regimet i Nord-Korea var ikke interessert i kompromisser for å oppnå samling. Det har senere kommet fram at Kim Dae-jung i all hemmelighet betalte Nord-Korea store summer før toppmøtet og organiserte en vellykket kampanje for å påvirke Nobelkomiteen.
Høsten 2016 prøvde Nobelkomiteen å redde en fredsprosess som var i ferd med å gå av sporet. Det skjedde i Colombia, et land som hadde vært herjet av borgerkrig i over 50 år. Ulike regjeringer og geriljabevegelsen Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC) sto mot hverandre. Colombias president Juan Manuel Santos hadde siden 2013 forhandlet med FARC om fred. Han innså at det ikke fantes en militær løsning på konflikten. Med hjelp fra norske og cubanske diplomater, samt representanter fra Vatikanet, klarte Santos å få til en fredsavtale, men den ble forkastet i en folkeavstemning i oktober 2016.
I denne situasjonen håpet Nobelkomiteen at fredsprisen ville styrke Santos i nye forhandlinger. Like før presidenten mottok utmerkelsen i desember, godkjente Colombias nasjonalforsamling en ny fredsavtale. Den imøtekom flere av FARCs krav som førte til at geriljabevegelsen gikk med på å legge ned våpnene. Fredsprosessen i Colombia utmerket seg ved at ofrene og deres representanter fikk delta og komme til orde. Avtalen la stor vekt på å sikre ofrenes rettigheter.
Demokrati og menneskerettigheter
I 1940- og 1950-årene var Nobelkomiteen opptatt av å styrke sosiale og økonomiske rettigheter, før den i neste tiår begynte å støtte opposisjonelle som kjempet med ikkevoldelige metoder. Siden da har kampen for sivile og politiske rettigheter vært et hovedanliggende for komiteen.
I begynnelsen av 1960-årene løsnet de fleste europeiske makter grepet om Afrika, og flere kolonier ble selvstendige stater. Men i Sør-Afrika valgte det hvite mindretallet å opprettholde det brutale raseskillet. Denne politikken ble kalt apartheid, som på boernes språk afrikaans betyr ”atskillelse”. Ledet av læreren, lekpredikanten og fagforeningsmannen Albert Lutuli intensiverte frigjøringsbevegelsen African National Congress (ANC) kampen mot apartheid. Inspirert av den indiske frihetshelten Mahatma Gandhis ikke-voldsfilosofi organiserte den flere demonstrasjoner og streiker mot rasistregimet, som straffet lederen med overvåkning og fengsel. For å støtte ANCs frigjøringskamp besluttet Nobelkomiteen høsten 1961 at den reserverte fredsprisen for 1960 skulle gå til Lutuli. Han ble Afrikas første nobelprisvinner. For første gang siden prisen til Ossietzky i 1936 tok komiteen parti mot et lands makthavere.
I 1950-årene hardnet kampet mot rasisme i sørstatene i USA. Afroamerikanere ble diskriminert gjennom egne raseskillelover. De ble nektet adgang til de fleste kinoer og teatre, og på offentlige transportmidler måtte de reise seg for hvite. Med Gandhi som forbilde ledet baptistpresten Martin Luther King jr. den ikke-voldelige kampen for å oppnå fulle borgerrettigheter. Men motstanderne brukte vold. King måtte tåle trakassering og arrestasjoner, og flere borgerrettsforkjempere ble myrdet.
I 1963 holdt King sin berømte «I have a dream»-tale for flere hundre tusen tilhørere i Washington D.C.: «Jeg har en drøm om at mine fire små barn en dag skal få leve i et land der de ikke blir bedømt etter sin hudfarge, men etter sine personlige egenskaper», og kampen ga resultater. I 1964 opphevet Kongressen raseskillelovene, og samme år mottok King fredsprisen. Men han fikk ikke nyte triumfen lenge. FBI-lederen John Edgar Hoover mente at fredsprisvinneren var kommunist, og gjorde alt for å sverte ham. King kom også på kant med president Johnson fordi han kritiserte USAs krig i Vietnam. I 1968 ble King myrdet av en hvit rasist.
Hovedmannen bak FNs menneskerettighetserklæring, franskmannen René Cassin, mottok Nobelkomiteens anerkjennelse ved erklæringens tyveårsjubileum i 1968, og i tiåret som fulgte skjedde det samme med iren Sean MacBride (1974) som både var generalsekretær for Den internasjonale juristkommisjonen og var med på å utarbeide Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Han var også en av stifterne av Amnesty International, organisasjonen for samvittighetsfanger, som fikk fredsprisen i 1977.
I fem år etter statskuppet i 1976 var Argentina et voldsdiktatur, og mellom 20 000 og 30 000 opposisjonelle forsvant. Det var i denne perioden katolikken Adolfo Pérez Esquivel ble kjent som menneskerettighetsforkjemper og motstander av all vold. Fordi han ledet den latin-amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen SERPAJ, ble han fengslet og torturert, men han gav ikke opp. Nobelkomiteen uttalte ved kunngjøringen av fredsprisen for 1980 at han hadde tent lys i det argentinske mørket og at hans eksempel fremmet kampen for menneskerettigheter over hele verden.
Fredsprisen til sørafrikaneren Albert Lutuli (1960) hindret ikke at radikale krefter under ledelse av Nelson Mandela endret ANCs politikk. Provosert av apartheidregimets undertrykkelse svarte frigjøringsbevegelsen med sabotasje og geriljakrig, og Mandela ble arrestert. Men enkelte svarte sørafrikanere ga ikke slipp på den ikke-voldelige motstanden. En av dem var biskop Desmond Tutu, som mottok fredsprisen i 1984. Han krevde internasjonale sanksjoner mot Sør-Afrika, og med humor og karisma pekte han på dialog, tilgivelse og forsoning som et alternativ til en blodig borgerkrig.
I 1986, ble den jødiske forfatteren og humanisten Elie Wiesel fredsprisvinner. Som ung hadde han opplevd nazistenes folkemord i konsentrasjonsleirene, og han hadde mistet deler av familien der. Som amerikansk statsborger etter krigen så Wiese det som en livsoppgave å advare mot rasisme og undertrykking av annerledes tenkende. Nobelkomiteen fremhevet spesielt hans kamp for menneskeverdet.
Den tibetanske religiøse og politiske lederen, den 14. Dalai Lama ble kåret til prisvinner i 1989. Da hadde han helt siden 1950-årene stått i spissen for sitt folks motstand mot Kinas okkupasjon av Tibet. Han bygget sin buddhistiske fredsfilosofi på ærefrykt for alt levende og tanken om at alle har et universelt ansvar som omfatter så vel menneskene som naturen. På tross av brutale overgrep holdt han fast ved sin tro på ikke-voldelig motstand og ønskene om forsoning og kompromiss. Fredsprisen ga Dalai Lama anledning til å legge fram en plan for fred og menneskerettigheter i Tibet. I planen gikk han inn for at landet burde omgjøres til et demilitarisert område i økologisk balanse som kunne bli en buffersone mellom asiatiske stormakter. Målet var å få i gang seriøse forhandlinger om Tibets fremtidige status; men den kinesiske regjeringen stilte seg avvisende. Dalai Lama måtte flykte i eksil til India, og ingen stat har godkjent Tibets suverenitet.
«Demokrati er den eneste ideologien som er forenlig med frihet,» sa Aung San Suu Kyi kort tid før partiet hennes, NLD, vant valget i Burma i 1990. Generalene som styrte, nektet å godta valgnederlaget og satte henne i husarrest. De brøt alle menneskerettigheter og styrket forfølgelsen av demokratitilhengere og etniske minoriteter. Men Suu Kyi ga seg ikke. Nobelkomiteen gikk inn i konflikten ved å tildele henne fredsprisen i 1991 for ikke-voldelige kamp for demokrati og menneskerettigheter.
Aung San Suu Kyi kom ikke til Oslo. Generalene nektet henne å vende hjem dersom hun reiste ut og ikke stoppet all politisk virksomhet. Suu Kyi gikk ut og inn av husarrest i nesten 20 år fordi hun holdt fast ved kampen for demokrati. I 2010 ble hun endelig satt fri. Da lovet generalene demokratisering og frie valg for å komme ut av den internasjonale isolasjonen landet befant seg i. Aung San Suu Kyis parti vant valget i 2015, og hun ble i praksis landets leder. Men generalene beholdt kontrollen over utenriks- og sikkerhetspolitikken og satte i gang en brutal forfølgelse av den muslimske minoriteten rohingya. Aung San Suu Kyi fikk massiv internasjonal kritikk for ikke å ha gjort noe for å forhindre dette. Etter at NLD vant valget på nytt i 2020, tok generalene makten i et kupp, fredsprisvinneren ble igjen satt i husarrest og dømt til 4 år i fengsel.
I 1992 gikk fredsprisen til mayakvinnen Rigoberta Menchu Tum fra Guatemala. I begynnelsen av 1980-årene organisert hun streiker i samarbeid med radikale geriljagrupper, før hun gikk inn for forsoning med myndighetene for å få slutt på borgerkrigen i landet. Dette sikret henne fredsprisen «for etnisk kulturell forsoning basert på respekt for urbefolkningens rettigheter». Etter forhandlinger som ble støttet av den norske regjeringen, ble det undertegnet en fredsavtale i 1996. Fredsprisen til Menchu ble mottatt med glede av verdens urbefolkninger. I Norge ble den en inspirasjon for samenes kamp for egne rettigheter.
I 1993 ønsket Nobelkomiteen igjen å påvirke kampen mot raseskillet i Sør-Afrika. Fra 1960 hadde frigjøringsbevegelsen ANC grepet til våpen mot det hvite mindretallsstyret etter at myndighetene hadde massakrert fredelige demonstranter. ANCs leder, høvdingsønnen og advokaten Nelson Mandela, ble tatt til fange av myndighetene og dømt til livsvarig fengsel. «Slipp Nelson Mandela fri!» lød slagordet til motstandere av raseskillepolitikken. I fengslet ble Mandela et samlingsmerke. Uten å vakle holdt han fast ved kravet om full frihet for alle folkegrupper, helt til det hvite rasistregimet slapp ham fri i 1990 og gikk med på forhandlinger.
Mandela delte fredsprisen med mannen som løslot ham, president Frederik Willem de Klerk. Han forstod at apartheidsystemet ikke hadde livets rett, og gikk med på en fredelig overgang til flertallsstyre. I 1994 vant ANC overlegent i frie valg med fredsprisvinneren i spissen. Nelson Mandela ble president og vant verdens respekt fordi han uten hevntanker arbeidet for forsoning med de tidligere undertrykkerne. Prisvinneren fra 1984, biskop Desmond Tutu, ble i 1995 valgt til leder for den sørafrikanske sannhets- og forsoningskommisjonen som fikk i oppdrag å etterforske og gi amnesti for overgrep og forbrytelser begått under apartheid.
Etter at Portugal hadde avviklet kolonisystemet sitt, ble Øst-Timor okkupert av Indonesia i 1976. FN anerkjente ikke okkupasjonen, og Øst-Timor forsvant fra verdens oppmerksomhet. Den katolske presten og Carlos Felipe Ximenes Beloog journalisten José Ramos-Horta fortsatte imidlertid kampen for frihet. Som overhode for den katolske kirken på Øst-Timor fordømte Belo den brutale indonesiske okkupasjonen av provinsen. Okkupantene svarte med å sette biskopen under streng overvåking; men selv om han ble truet på livet flere ganger, lot han seg ikke skremme. Han fortsatte å propagandere for ikkevoldelig motstand mot undertrykkelsen.
Heller ikke Ramos-Horta grep til våpen, men forlot landet som utenriksminister i frigjøringsbevegelsen Fretilins regjering. Han gjorde seg til talsmann for dialog med Indonesia, og i 1992 la han fram en fredsplan. Den inneholdt konkrete forslag om humanitært samarbeid med okkupantene og et økende internasjonalt nærvær med FN i spissen. Dette la et grunnlag for indonesisk tilbaketrekking og selvbestemmelse for det østtimoresiske folket, og i 1996 ble Belo og Ramos-Horta belønnet med fredsprisen for sitt fredsarbeid. Da Øst-Timor oppnådde full frihet fem år senere, uttalte Ramos-Horta at tildelingen i vesentlig grad hadde bidratt til dette.
I 2009, for tredje gang etter årtusenskiftet, fikk en ledende politiker fra demokratene i USA Nobels fredspris. Mange var overrasket og sterkt kritiske til at Barack Obama skulle hedres etter bare noen måneder i presidentstolen. Men Nobelkomiteen var tydeligvis lettet over at alenegangen til George W. Bush var slutt og at Obama hadde skapt et nytt klima i internasjonalt diplomati, basert på dialog og oppslutning om FN. Nå gikk verdens mektigste mann inn for å forby tortur og stenge den omstridte fangeleiren Guantanamo på Cuba. Han hadde sluttet seg til visjonen om en atomfri verden, droppet det planlagte rakettskjoldet i Øst-Europa og innledet forhandlinger med Russland om reduksjon av strategiske våpen. I tillegg var Obama tilhenger av en ny global klimaavtale og villig til å forhandle om Irans atomprogram. Obamas fredspris var populær i Norge, men møtte motbør i utlandet, spesielt på grunn av USAs krigføring i Afghanistan og Irak. Flere mente at det ikke var nok å ha stoppet rakettskjoldet og redusert tallet på atomraketter, så lenge resten av punktene i Nobelkomiteens begrunnelse ikke var blitt realisert. Det vakte også oppsikt at presidenten brukte mesteparten av nobelforelesningen til å forsvare rettferdige kriger.
I 2010 fattet Nobelkomiteen sitt modigste vedtak siden 1936. På tross av flere advarsler fra den kinesiske regjeringen ga den fredsprisen til en politisk fange, Liu Xiaobo, som forlangte en slutt på kommunistenes maktmonopol. Universitetslæreren med studieopphold i Norge og USA, var to år tidligere blitt dømt til elleve års fengsel for å ha vært med på å utforme Charta 08, som inneholdt et utkast til en ny demokratisk grunnlov etter vestlig mønster. Selv om Nobelkomiteen roste Kina for å ha løftet hundrevis av millioner ut av fattigdommen, var den misfornøyd med at landet ikke hadde innført ytringsfrihet og rettsikkerhet i samsvar med egen grunnlov og internasjonale avtaler.
Den kinesiske regjeringen beskrev tildelingen som en uvennlig innblanding i interne saker og et forsøk på å splitte og svekke Kina. Fordi kong Harald og regjeringen Stoltenberg åpenlyst hyllet Xiabo, kunne kineserne ikke forstå at Nobelkomiteen handlet uavhengig av den norske statsledelsen. Derfor satte den i verk straffetiltak mot Norge. Forhandlingene om en frihandelsavtale ble avbrutt, og norsk eksportindustri møtte problemer. Først i 2016 kom det til en avtale med Kina. Den viste til at de politiske forbindelsene mellom de to landene var blitt brutt etter fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010, men at det igjen var opprettet normale forbindelser etter at Norge lovte å ikke kritisere ”Kinas kjerneinteresser.”
Mange var overrasket da den indiske barnerettighetsaktivisten Kailash Satyarthi ble kåret til fredsprisvinner høsten 2014 sammen med den pakistanske jenta Malala. Selv om han hadde gjort en stor humanitær innsats og mottatt flere internasjonale priser, var det få som hadde hørt om den modige inderen både hjemme og i utlandet. Satyarthi utdannet seg til elektroingeniør, men gav opp en lovende karriere for å hjelpe de svakeste i samfunnet.
I 1980 stiftet han organisasjonen Save the Child og senere Goodweave, en gruppe som utstedte sertifikater til teppevevere som ikke brukte barn i produksjonen. Satyarthi og medarbeiderne hans raidet fabrikker og hadde fram til 2014 befridd over 83 000 barn fra slavearbeid. De har også hjulpet fattige barn med å få skolegang og lærebøker.
Satyarthi ble flere ganger truet på livet, og fire av medarbeiderne hans ble drept. I 1998 ledet han en verdensomspennende marsj mot barnearbeid. Marsjen var inspirert av Gandhis saltmarsj mot det britiske kolonistyret i 1930. Demonstrasjonene ble gjennomført i mer enn 60 land og endte i Genève foran ILOs hovedkvarter. Resultatet ble at FN-organisasjonen vedtok en ny konvensjon for å beskytte barn mot å bli utbyttet og utsatt for livsfarlig arbeid. Dessverre nektet India å ratifisere konvensjonen. Dette ble trukket fram i nobelkomitelederens presentasjonstale som utvilsomt håpet at Satyarthis fredspris ville øke det internasjonale presset for å oppnå indisk ratifikasjon.
Nobelkomiteen hadde store forventninger til den etiopiske statsministeren Abiy Ahmed Ali som vant fredsprisen i 2019. Han ble ikke bare rost for å ha undertegnet en fredsavtale med nabolandet Eritrea. Den innebar at en langvarig konflikt om et omstridt grenseområde ble avsluttet. Abiy ble også hyllet for å ha gitt amnesti til politiske fanger, avviklet pressesensuren og åpnet for større politisk innflytelse for kvinner. I tillegg satte Nobelkomiteen stor pris på at han hadde ville skape forsoning mellom landets mange folkegrupper og gjennomføre frie og demokratiske valg. Det viste seg snart at komiteens forhåpninger ikke ble innfridd. Høsten 2020 gikk etiopiske styrker til krig mot opprørere i Tigray-provinsen med støtte fra Eritrea, pressefriheten ble satt til side, og parlamentsvalget i 2021 ble alt annet enn demokratisk. Flere kritikere mente derfor at prisen til Abiy hadde kommet for tidlig. Komiteen burde ha ventet for å se om prisvinnerens løfter ble realisert.
I 2021 sendte Nobelkomiteen et tydelig signal fra landet som lå øverst på listen for internasjonal pressefrihet til to stater som lå svært dårlig an: Russland og Filippinene. Prisen ble gitt til to modige journalister som hadde stått opp som forsvarere av ytrings- og informasjonsfriheten.
Dmitrij Andrejevitsj Muratov begynte sin karriere som journalist i den kommunistiske ungdomsavisen Komsomolskaja Pravda i 1987. Liberaliseringen under glasnost utløste motstand mot avisledelsen, og sammen med flere andre kolleger grunnla Muratov avisen Novaja Gazeta i 1993. Journalistene fikk støtte av Sovjetunionens siste president og fredsprisvinner Mikhail Gorbatsjov, som donerte en stor del av prispengene til avisdriften.
I sin begrunnelse la Nobelkomiteen vekt på at Muratov i en årrekke hadde forsvart ytringsfriheten i Russland under stadig mer krevende forhold. Som sjefsredaktør var han med på å publisere kritiske artikler om korrupsjon, politivold, urettmessige arrestasjoner, valgfusk, «trollfabrikker» og bruk av militære styrker i og utenfor Russland. Avisens motstandere svarte med trakassering, trusler, vold og drap. Seks av avisens journalister ble drept, deriblant Anna Politkovskaja som skrev avslørende artikler om krigen i Tsjetsjenia.
Maria Ressa ble født i Manila på Filippinene Hun flyttet til USA og studerte engelsk og biologi ved Princeton University før hun tok en mastergrad i hjemlandet. Fra 1995 arbeidet Ressa som asiatisk korrespondent for CNN og spesialiserte seg på terrorismens vekst i Sørøst-Asia. I 2012 var hun med på å opprette nettstedet Rappler.
Nobelkomiteen la vekt på at Ressa har brukt ytringsfriheten til å avsløre Duterte-regimets maktmisbruk, voldsbruk og autoritære styre. Hun fikk særlig ros for å ha rettet et kritisk søkelys mot president Rodrigo Dutertes omstridte drapskampanje mot narkotika. Komiteen trakk også fram at Ressa og Rappler hadde dokumentert hvordan sosiale medier brukes til å spre falske nyheter, trakassere meningsmotstandere og manipulere det offentlige ordskiftet.
Da Den Norske Nobelkomite kom sammen for å vurdere kandidatene til fredsprisen høsten 2022, var freden i Europa i alvorlig fare. Helt fram til komiteen kunngjorde sin endelige beslutning, ble det tydelig at Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina rokket ved grunnvollen til fredsprisens idegrunnlag: folkeretten, FN-charteret og det liberale demokratiet. 2022-prisen ble delt mellom tre menneskerettighetsforkjempere: belarussiske Ales Bjaljatski, den russiske organisasjonen Memorial og ukrainske Center for Civil Liberties. Ifølge komiteen hadde prisvinnerne stått opp for retten til maktkritikk, grunnleggende rettigheter og gjort en enestående innsats for å dokumentere krigsforbrytelser, brudd på menneskerettigheter og maktmisbruk. Til sammen hadde de vist sivilsamfunnets betydning for fred og demokrati.
Ales Bjaljatski var med på å opprette den belarussiske menneskerettighetsorganisasjonen Viasna i 1996. Organisasjonen støttet omfattende demonstrasjoner mot endringer av grunnloven som ga presidenten diktatorisk makt. Bjaljatski arbeidet utrettelig for frigivelse av politiske fanger og protesterte mot myndighetens bruk av tortur. Han ble selv arrestert og sitter fremdeles fengslet uten dom. Etter kunngjøringen håpet noen at Bialiatski kunne settes fri for å motta prisen den 10. desember. Men den belarussiske diktatoren Aleksandr Lukasjenko ville ikke gå med på dette. Derfor ble Bjaljatskis stol stående tom i Oslo Rådhus slik det skjedde under tildelingen til Liu Xiaobo i 2010.
Memorial ble stiftet i 1987 med den tidligere fredsprisvinneren Andrej Sakharov som en av grunnleggerne. Organisasjonen ville forhindre at ofrene for sovjetkommunismen ble glemt og opprettet et dokumentasjonssenter for kartlegging av Stalin-tidens forbrytelser. Samtidig stilte den seg i fremste rekke i kampen for demokrati, menneskerettigheter og et rettsbasert styresett. Under Tsjetsjenia-krigen samlet Memorial informasjon om krigsforbrytelser begått av russiske og pro-russiske styrker mot sivilbefolkningen. I likhet med andre russiske opposisjonelle ble Memorial utsatt for trusler, fengsling, forsvinning og drap. Organisasjonen ble også stemplet som «utenlandsk agent», oppløst med tvang og tvunget til å stenge dokumentasjonssenteret. På samme dag som Memorial ble utropt til fredsprisvinner, ble organisasjonens kontor og arkiv i Moskva overtatt av den russiske staten.
Center for Civil Liberties ble grunnlagt i Kyiv i 2007 for å styrke menneskerettigheter og demokrati i Ukraina. Etter den russiske invasjonen i februar 2022 engasjerte senteret seg i arbeidet med å kartlegge og dokumentere russiske krigsforbrytelser med sikte på å stille de skyldige til ansvar.
Matvaresikkerhet og grønne priser
Nobelkomiteen har flere ganger pekt på at knappe ressurser kan forårsake kriger og konflikter. I 1949 gikk fredsprisen til briten John Boyd Orr som var den første generalsekretæren for FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). I 1970 ble amerikaneren Norman Borlaug fredsprisvinner for å ha utviklet en ny type hvete som sikret matforsyningen til millioner av mennesker i fattige land. Både Boyd Orr og Borlaug var overbevist om at sult og nød er grunnleggende årsaker til konflikter. De mente også at større innsats for å øke verdens matproduksjon vil bidra til å forhindre nye kriger.
Dalai Lama (1989) var den første prisvinneren som gav fredsprisen en økologisk dimensjon. Han formulerte den slik: “Fred, i betydningen fravær av krig, har liten verdi for en som dør av sult eller kulde. Den fjerner ikke smerten i den torturen som en samvittighetsfange må gjennomgå. Den trøster ikke dem som har mistet sine kjære i flommer som skyldes sanseløs avskoging i et naboland. Fred kan bare bli varig der menneskerettighetene blir respektert, der folk har mat, der enkeltmennesker og nasjoner har frihet.”
Det økologiske perspektivet ble fulgt opp av den kenyanske kvinnen Wangari Maathai i 2004. Hun var Afrikas første kvinnelige fredsprisvinner. Som biolog hadde hun oppdaget at avskoging og jorderosjon gjorde livet vanskelig for kvinnene på landsbygda. I 1977 stiftet hun Green Belt Movement for å gjenreise skogene og få bukt med fattigdommen og konfliktene hogsten medførte. Tusener av kvinner plantet millioner av trær, og bevegelsen spredte seg til flere afrikanske stater. Med krav om demokrati og respekt for menneskerettighetene ledet Maathai i 1990-årene demonstrasjoner mot president Daniel Arap Mois diktatoriske styre. Selv om protestene førte henne i fengsel, var de med på å tvinge Moi fra makten. I 2002 ble Maathai utnevnt til viseminister for miljø og naturressurser. Slik befestet hun posisjonen som miljøforkjemper og ble et forbilde for Afrikas kvinner.
Den tidligere amerikanske visepresidenten Al Gore delte fredsprisen med FNs klimapanel i 2007. I studietiden var han blitt klar over jordas miljøproblemer, og som folkevalgt i Kongressen for demokratene i 1970- og 1980-årene sto han i fremste rekke blant dem som advarte mot global oppvarming. Fram mot FNs klimatoppmøte i København høsten 2009 ville Nobelkomiteen bidra til å få i stand en ny klimaavtale til erstatning for Kyoto-avtalen fra 1997 som ikke omfattet verden største forurensere. Fredsprisen til Gore forsterket budskapet i hans oscarbelønte film En ubehagelig sannhet om at verden står foran en miljøkatastrofe.
I 2019 var over 100 millioner mennesker rammet av alvorlig hungersnød. Samtidig økte den verdensomspennende koronapandemien antallet fattige og sultne. Det var den internasjonale konteksten bak Nobelkomiteens beslutning om å gi fredsprisen til FN-organisasjonen Verdens matvareprogram (WFP) dette året. Organisasjonen ble rost for å bekjempe sult og for å motarbeide bruk av sult som våpen i krig og konflikt. WFP ga ikke bare nødhjelp til fattige og sultne. Den arbeidet også for å realisere FNs bærekraftmål om utryddelse av fattigdom og sult.
Flere kvinnepriser og brobygging mellom Vesten og den islamske verden
Terrorangrepet mot USA i 2001 og krigene i Irak og Afghanistan gjorde Nobelkomiteen interessert i å dempe konfliktene mellom Vesten og den islamske verden. Fra 2003 til 2011 valgte den flere liberale muslimer, som alle var tilhengere av dialog og samarbeid.
Den første var advokaten Shirin Ebadi (2003) som hadde stått opp mot det iranske prestestyret med krav om demokrati og respekt for menneskerettighetene. Hun ville fremme kvinners og barns rettigheter, og forsvarte folk som ble forfulgt av myndighetene. Dette provoserte regimet. I 2008 ble Ebadis menneskerettighetssenter stengt, og hun ble flere ganger truet på livet før hun dro i eksil til Storbritannia.
Etter at den egyptiske generaldirektøren for IAEA, Mohamed El-Baradei, mottok fredsprisen for sin innsats mot spredning av atomvåpen i 2005, gikk den året etter til økonomen Muhammad Yunus fra Bangladesh. Han delte prisen med banken han hadde grunnlagt, Grameen Bank. Yunus fikk æren for å ha utviklet mikrokredittsystemet, som ga fattige kvinner på landsbygda mulighet til å sette i gang produksjon og handel. Dermed skapte han økonomisk og sosial utvikling nedenfra. Dette var positivt, fordi «varig fred ikke kan skapes uten at store folkegrupper bringes ut av fattigdommen».
Den jemenittiske journalisten Tawakkol Karman (2011) var den første arabiske kvinnen som ble tildelt Nobels fredspris. Karman erstattet ansiktssløret nikab med skautet hijab for å vise engasjement mot kvinneundertrykkingen i Jemen. I 2004 var hun med på å stifte organisasjonen «Kvinnelige journalister uten lenker» i protest mot sensuren i landet, før hun fra 2007 organiserte demonstrasjoner i hovedstaden mot president Salehs autoritære styre. Under «den arabiske våren» i 2011 forsterket Karman kravene om demokrati og respekt for menneskerettighetene. Hun ble arrestert to ganger, men fortsatte å aksjonere selv om flere demonstranter ble skutt og truslene mot henne haglet. I denne situasjonen ble Nobels fredspris en stor oppmuntring til å kjempe videre.
Tawakkol Karman delte 2011-prisen med to kvinner fra Liberia: Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee. Alle ble rost for ikke-voldelig fredsinnsats, men de liberiske kvinnene høstet spesiell anerkjennelse for å ha engasjert seg mot overgrep overfor kvinner i krig.
Johnson Sirleaf var Afrikas første demokratiske valgte statsleder. Da hun vant valget i 2005, lå Liberia i ruiner etter en borgerkrig med over 200 000 drepte. Den Harvard-utdannede presidenten skapte fred, bedret kvinnenes kår, drev gjennom en lov om ytringsfrihet og opprettet en sannhetskommisjon for å granske maktmisbruket. Hun fikk også i stand en omfattende sletting av statsgjeld som var med på å få økonomien på fote. Slik ble hun et eksempel for andre statsledere i Afrika.
Også Gbowee hadde gjort en betydelig innsats for demokrati og menneskerettigheter. Som kriseterapeut tok hun seg av traumatiserte barnesoldater under borgerkrigen. Disse erfaringene og et religiøst kall overbeviste henne om at mødre hadde et særlig ansvar for å få slutt på krigen. I 2002 organiserte hun Liberiske kvinners masseaksjon for fred, som fikk kristne og muslimske kvinner til å aksjonere mot president Charles Taylors brutale regime. Møter med bønn og sang, demonstrasjonstog og «sit-ins» presset Taylor til å inngå en fredsavtale i 2003. Etter dette stilte Gbowee seg i spissen for å mobilisere Liberias kvinner til å stemme på Johnson Sirleaf ved presidentvalget i 2005. Støtten var et viktig bidrag til at hun vant valget i 2005.
I 2014 ga Nobelkomiteen fredsprisen til ungjenta Malala Yousafzai fra Pakistan som kjempet for jenters rett til utdannelse. Hun vokste opp i Swatdalen hvor faren var lærer og drev flere privatskoler. Da den ekstreme islamistbevegelsen Taliban tok kontroll over dalen i 2008, ble jenteskoler brent ned og store deler av befolkningen tvunget på flukt. Malala skrev dagbok om det som skjedde, og tidlig i 2009 ble den offentligjort av BBC Urdu. Der tok hun et kraftig oppgjør med Talibans terrorstyre og undertrykking av kvinner. En amerikansk dokumentarfilm om livet hennes gjorde Malala verdenskjent, og det gikk ikke lenge før Taliban truet henne på livet.
I oktober 2012 ble Malala skutt i hodet av en Taliban-kriger på skolebussen. Men den uredde, karismatiske ungjenta overlevde og fortsatte kampen. Året etter kåret magasinet Time henne til en av «The 100 most Influential People in the World», og på sin 16-årsdag holdt Malala en sterk og gripende tale i FN. Der tok hun til orde for lik rett til utdanning verden over. Malala var nå blitt et symbol for kvinners og barns rettigheter.
I løpet av 2014 ble situasjonen for kvinner i deler av Afrika og Asia kraftig forverret. I Nigeria bortførte den islamistiske gruppen Boko Haram 200 skolejenter. Ekstremistene hevder at utdannelse for kvinner er synd. I Irak og Syria skremte den fundamentalistiske gruppen IS en hel verden da de drepte, fanget og solgte som slaver jenter som tilhørte "vantro religioner". Forbrytelsene skapte mye sinne i Norge, spesielt blant innvandrere med islamsk tro. Tre muslimske jenter tok initiativet til en demonstrasjon mot IS foran Stortinget i Oslo der ca. 5000 muslimer og ikke-muslimer deltok. Sommeren 2014 kom Malala til Norge for å snakke om jenters rettigheter. Hun møtte ledende politikere og deltok på flere møter. Besøket ble en suksess og kan ha vært avgjørende da Nobelkomiteen tok sin endelige beslutning i september og kåret Malala til den yngste nobelprisvinner noensinne, bare 17 år gammel.
I 2015 forsøkte Nobelkomiteen på nytt å påvirke en fredsprosess i Midtøsten. Komiteen valgte fire tunisiske organisasjoner som arbeidet for dialog mellom sekulære og islamistiske krefter under «den arabiske våren”. Kvartetten for nasjonal dialog besto av representanter fra fagbevegelsen, arbeidsgivere, en menneskerettsorganisasjon og den nasjonale advokatforeningen. Kvartetten ble dannet i 2013, da organisasjonene gikk sammen om å bekjempe et islamistisk parti som prøvde å innføre sharialover. Grupperingen svarte med å mobilisere folk til protest, og den spilte en hovedrolle da islamistregjeringen ble tvunget til å gå av og slutte seg til den nasjonale dialogen for demokrati. Kvartetten hadde også mye av æren for at Tunisia fikk en ny grunnlov som åpnet for valg til nasjonalforsamling og ny president.
I 2014 ble Tunisia rammet av terroristangrep mot turister som krevde 60 menneskeliv og skapte krise i turistnæringen. Landet slet også med stor arbeidsledighet, og mange sinte unge menn reiste til Syria for å bli fremmedkrigere. I denne krevende situasjonen var Nobels fredspris en belønning til dem som fremdeles trodde på dialog, forsoning og kompromiss.
I 2018 fulgte Nobelkomiteen opp fredsprisen til Malala med priser rettet mot vold mot kvinner. Samme år som Malala fikk fredsprisen, erobret den ekstreme organisasjonen Den islamske stat (IS) store deler av Syria og Irak. IS mente at alle som ikke delte deres religiøse syn, kunne utryddes. Dette gikk særlig hardt ut over folket jesidiene, som IS mente var djevledyrkere. I jesidiens landsbyer drepte IS-krigere alle menn og eldre kvinner mens de tok yngre kvinner som sex-slaver. Nadia Murad var en av dem. Hun klarte å unnslippe og valgte å fortelle verden om bruk av seksualisert vold som våpen i krig.
Nadia Murad delte prisen med den kongolesiske legen Denis Mukwege som i mange år hadde behandlet gruppevoldtatte kvinner. Voldtekt ble brukt som våpen av ulike grupper i borgerkrigene som herjet Kongo fra 1990-tallet. I nobeltalene kritiserte både Nadia Murad og Denis Mukwege verdenssamfunnet for ikke å straffeforfølge de som bruker seksualisert vold mot kvinner. FN har definert dette som en krigsforbrytelse.
Den iranske kvinneaktivisten Narges Mohammadi ble tildelt Nobels fredspris for 2023 for sin innsats i iranske kvinners kamp mot systematisk diskriminering og undertrykking. Hun ble også rost for å ha stått opp for kvinners rett til å leve et fullverdig liv og for menneskerettigheter og frihet for alle. Narges utdannet seg som fysiker. Etter studiene arbeidet hun som ingeniør og skrev regimekritiske artikler i reformvennlige aviser. I 2003 engasjerte hun seg i Senteret for forsvarere av menneskerettigheter i Teheran, som ble stiftet av fredsprisvinneren Shirin Ebadi. Etter dette markerte hun seg i kampen mot prestestyret: Hun hjalp fengslede aktivister, ledet en kampanje mot bruk av dødsstraff og kritiserte regimets bruk av tortur og seksualisert vold mot politiske fanger. Motstanden kostet henne dyrt. Hun ble arrestert 13 ganger, dømt til 31 år i fengsel og 154 piskeslag. Ektemannen og hennes to barn ble tvunget til å flykte til Frankrike. Da hun ble tilkjent fredsprisen, satt hun innesperret i det beryktede Evin-fengselet i Teheran. Fra fengselet stilte hun seg høsten 2022 i spissen for de kraftigste protestaksjonene i Iran siden den islamske revolusjonen i 1979. Uroen ble utløst da en ung kvinne døde av mishandling etter å ha blitt arrestert av moralpolitiet for å ikke å ha dekket til håret på en for regimet anstendig måte. Fylt av sinne strømmet demonstranter ut i gatene og krevde regimeendring med slagordet «Kvinne, liv, frihet». Prestestyret svarte på protestene med harde mottiltak. Over 500 demonstranter ble drept, flere tusen ble såret, og minst 20 000 ble arrestert. Vinteren 2025 ble Narges løslatt av medisinske grunner, men trusselen om å bli fengslet på nytt hang fremdeles over henne.
I årene som kommer vil fredsprisen omdømme være avhengig av om Nobelkomiteen klarer å forvalte Alfred Nobels testamente med det samme faste grep som den har gjort siden 1901. Det krever at den utvikler fredsbegrepet med appell til nye generasjoner.
KILDER
Stenersen, Libæk og Sveen: Hundre år for fred. Cappelen 2001.
https://www.nb.no/items/5087826b5c10183fa1980f6985374a6c?page=7&searchText=Nobels%20fredspris
Stenersen, Libæk og Sveen: Vinnere av fredsprisen etter 2001. Nobelianas arkiv.
Tekster om fredsprisene fra Nobels Fredssenter.
https://peaceprizelaureates.nobelpeacecenter.org/tidslinje
Tekster om fredsprisene fra Det Norske Nobelinstitutt
https://www.nobelpeaceprize.org/prisvinnere/
