Volodymyr Zelenskyj kan og bør få fredsprisen
Øivind Stenersen
Hvis Zelenskyj klarer å kjempe fram en akseptabel fredsavtale for Ukraina, er det ikke utenkelig at han kan bli en verdig vinner av Nobels fredspris. Et hovedargument for en slik avgjørelse er den ukrainske presidentens iherdige forsvar av Nobelkomiteens liberale grunnverdier: demokrati, menneskerettigheter og folkerett. Samtidig vil den være et indirekte spark mot trumpismen og sette den amerikanske presidenten i skammekroken.
Zelenskyj kan i likhet med prisvinneren fra 1951, den amerikanske generalen og utenriksminister George Marshall, bli verdsatt som en forsvarer av det vestlige demokratiet. Marshall ble i sin tid hyllet for å ha ledet den allierte militære kampen mot nazismen og den økonomiske gjenreisingen av Europa gjennom Marshall-planen med front mot Sovjetunionen.
En fredspris til Zelinskyj vil føye seg inn i Nobelkomiteens engasjement mot Sovjetunionens og Putin-regimets brudd på universelle menneskerettigheter. Prisen vil være på linje med fredsprisene til Andrej Sakharovs kamp for demokrati, Lech Walesas kamp for organisasjonsfrihet, og Mikhail Gorbatsjovs innsats for å liberalisere Sovjetunionen og få slutt på den kalde krigen. Fredsprisene de siste årene til Dmitrij Muratov og organisasjonen Memorial for ytringsfrihet og menneskerettigheter trenger en oppfølger som vil forsterke fronten mot Russland.
Selv om konflikten ender med at Ukraina tvinges til å godta en ydmykende fredsavtale, kan vi likevel ikke utelukke at Zelenskyj kan få fredsprisen for å ha gjort sitt beste. I en slik kontekst vil utmerkelsen gjøre det vanskeligere for Putin å fortsette aggresjonen mot Ukraina. Det vil være en stor internasjonal belastning å angripe landet til en fredsprisvinner.
I tråd med Alfred Nobels testamente har Zelenskyj bidratt til å skape forbrødring mellom europeiske folk. Samtidig har han stått fram som en heroisk leder i en krig mot en angriper som har brutt folkeretten. I noen situasjoner er det nødvendig å gripe til våpen mot autoritære regimer for å skape en rettferdig fred.
La oss håpe at Nobelkomiteen lar være å gjøre som i 1939, da den av frykt for å provosere Hitler ikke våget å gi fredsprisen til den tsjekkiske presidenten Edvard Benes. Han satt i eksil i London etter at Tsjekkoslovakia var blitt okkupert av Tyskland i strid med Münchenavtalen.
