OM AVSLØRINGEN AV KIM DAE-JUNGS FREDSPRISKAMPANJE

OM AVSLØRINGEN AV KIM DAE-JUNGS FREDSPRISKAMPANJE

Øivind Stenersen

I slutten av juni 2014 fikk jeg en mail fra Jessica Angstreich på Nobels Fredssenter. Som ansvarlig for tekstene om Kim Dae-Jung i senterets veggavis om fredsprisvinnerne ba hun meg om å bygge ut presentasjon av prisen for år 2000. Grunnen til det var en henvendelse fra publikum som ønsket utfyllende informasjon om den koreanske presidenten. Jeg svarte positivt på å utføre oppdraget og leverte i slutten av august to korte artikler om saken. Den ene av dem hadde denne ordlyden:

Kim Dae-jungs fredspriskampanje

I 2001 fortalte en sør-koreansk etterretningsoffiser hvordan Kim Dae-jung hadde fått i stand en hemmelig kampanje for å vinne Nobels fredspris. Avsløringene ble senere dokumentert av USA-journalisten Donald Kirk.

   Ifølge Kirk opprettet presidenten en stab for å fremme sitt eget kandidatur. Den arbeidet målbevisst for å få Nord-Koreas leder Kim Jong-il til å treffe Kim Dae-jung på et toppmøte. Han skal ha gått med på dette etter at Sør-Koreas regjering overførte over 150 millioner dollar til kommunistene i nord. Kirk mener at disse pengene gjorde Nord-Korea bedre i stand til å produsere atomvåpen. Flere historikere er nå i gang med å undersøke holdbarheten i disse påstandene.”

Denne teksten ble imidlertid ikke publisert, fordi senteret stilte spørsmål om den var ”såpass opplest og vedtatt av verden for øvrig slik at vi kan vise dette i veggavisen uten å arresteres på det.”[1]

Fredssenterets avgjørelse gjorde det naturlig å finne ut mer om Kim Ki-sams og Donald Kirks påstander. Jeg leste Kirks bok Korea Betrayed [2] fra 2009 svært grundig, og lastet ned Kirks og Kims e-bok Kim Dae-jung and the Quest for the Nobel (2013) fra nettet. På grunnlag av innholdet i disse bøkene skrev jeg et notat som ble lagt fram for sentrale personer ved Det Norske Nobelinstitutt: Direktør Geir Lundestad, forskningssjef Olav Njølstad og påtroppende forskningssjef Asle Toje. Lundestad stilte seg meget kritisk til innholdet i begge bøkene og karakteriserte mye av det som ”oppkok”, mens både Njølstad og Toje var mer avventende. 

            Instituttets negative reaksjoner var av en slik karakter at jeg vurderte å avbryte videre undersøkelser; men så skjedde det noe som fikk meg til å fortsette. I oktober 2014 oppdaget jeg at forlaget Palgrave MacMillan hadde fjernet e-boken fra nettet og stoppet utgivelsen av den trykte utgaven. Etter flere resultatløse forsøk på å finne årsaken til dette, bestemte jeg meg for å ta opp saken direkte med Donald Kirk. Han sa ja til å møte meg, og i slutten av november 2015 reiste jeg til Washington for å intervjue både Donald Kirk og Kim Ki-sam.[3] Der kom det fram at Palgrave Macmillan hadde fjernet e-boken, avlyst trykkingen av papirutgaven og hevet kontrakten med forfatterne av frykt for at innholdet kunne utløse en injurierettssak.[4]

Det er interessant å konstatere at avsløringene som kom fram under ”Cash for Summit Scandal” i 2003 og i Donald Kirks bok Korea Betrayed (2009) ikke ble fanget opp og diskutert i norske medier. Det var altså ingen norske journalister eller forskere som oppdaget Kirks og Kim Ki-sams e-bok Kim Dae-jung and the Quest for the Nobel (2013) før den ble fjernet fra nettet høsten 2014.

På møtene i Washington kom begge forfattere med et sterkt ønske om å få utgitt en norsk utgave. Vi ble enige om at jeg skulle ta kontakt med forlag og TV/radio-selskaper i Norge, og de gav meg  frie tøyler til å redigere teksten slik at den ble tilpasset norske lesere. Etter dette tok vi for oss hovedpåstandene og kildegrunnlaget i boken; en diskusjon som gav et meget seriøst og troverdig inntrykk. 

Etter hjemkomsten fra Washington la jeg fram prosjektet for Gerhard Helskog i TV2 og forlagene Kagge og Cappelen, som alle avviste framstøtet.[5] På nytt økte lysten på å gi opp, men en svært positiv tilbakemelding på notatet fra NRK-journalist Geir Helljesen holdt motet oppe. Det ble så tatt kontakt med Nanna Baldersheim i Spartacus Forlag, som etter å ha lest den engelske utgaven, viste interesse for boken. Nanna gjorde det imidlertid helt klart at forlaget måtte ha en støtte på kr 95 000 til oversettelse for å kunne gi den ut, og hun søkte Fritt Ord om et slikt bidrag. Stiftelsen var imidlertid villig til å bevilge bare kr 40 000, altså under halvparten av hva som måtte til for å realisere prosjektet. I denne situasjonen tok jeg kontakt med mine kolleger i Nobeliana, historikerne og fredsprisekspertene Ivar Libæk og Asle Sveen. Vi ble enige om å tilby oversettelse og redaksjonell bistand til forlaget mot å få utbetalt støtten fra Fritt Ord. Forlaget sa ja til tilbudet og undertegnet i mai 2016 en kontrakt med forfatterne.

 Fra 23. til 25. mai dro jeg  og Ivar Libæk til Mesnalia for å kutte ned og omdisponere den engelske teksten, og i slutten av måneden begynte og Asle og jeg å oversette med assistanse fra Ivar som språkvasker. Fristen for ferdig oversettelse ble satt til 1. september, men etter stor innsats i sommerferien ble den levert forlaget allerede 19. august

I løpet av september 2016 foretok Spartacus en redaksjonell behandling av innlevert manus. Forlaget var fornøyd med oversettelse og omdisponering, men foretok ytterligere nedskjæringer. Både biografien om fredsprisvinneren, kapitlet om rettssakene på begynnelsen av 2000-tallet, tidslinjen og epilogen ble fjernet. Samtidig ble tanken om et forord skrevet av meg, som satte fredsprisen 2000 inn i et nobelhistorisk perspektiv, oppgitt. Det var bred enighet om at et slikt bidrag ville gjøre det uklart hvem som var bokens avsendere. Derfor var det bedre at forordet ble skrevet av forfatterne. I tillegg tok forlaget bort flere negative personbeskrivelser av flere norske hovedaktører, først og fremst fordi det mente at slike avsnitt ville trekke oppmerksomheten vekk fra bokens hovedbudskap: Fortellingen om Kim Dae-jungs unike kampanje for å vinne Nobels fredspris.

 Forlaget signaliserte tidlig at det ikke var aktuelt å få forfatterne til Norge for å lansere boken. Det ville bli for kostbart. Isteden ble det vurdert å arrangere en pressekonferanse med meg som hovedansvarlig for presentasjonen. Dette opplegget ble imidlertid forlatt først og fremst som et resultat av kontakt med Geir og Vilde Helljesen i NRK. Etter avtale med Spartacus fikk de lese oversatt manus. Begge ble svært begeistret over innholdet, og i begynnelsen av oktober ga forlaget NRK en eksklusiv rett til å lansere boken i slutten av november 2016. 

 I tiden fram til lanseringen forberedte Nobelianas medarbeidere seg på å kommentere utgivelsen. Jeg påtok seg ansvaret for å oppsummere kampanjens hovedinnhold, Libæk fikk i oppdrag å sammenlikne den sørkoreanske kampanjen med andre forsøk på å påvirke Nobelkomiteen og Sveen begynte å undersøke mer om Kim Dae-jungs Raftopris.

Jakten på Nobels fredspris skapte flere oppslag i norske medier da den ble utgitt i begynnelsen av desember 2016. NRK gav boken positiv omtale på nrk.no, i radio og TV uten å nevne undertegnedes og Nobelianas innsats for å avsløre presidentens kampanje. Nobelinstituttets direktør Olav Njølstad uttalte at ”denne historien er så fantastisk at den er vanskelig å forestille seg i ens villeste fantasi”, og biskop Gunnar Stålsett slo fast boken er ”et spiondrama av stor klasse” og at Kim Dae-jung aldri ville ha fått fredsprisen hvis komiteen hadde oppdaget kampanjen. Både Njølstad og Stålsett la vekt på at valget av den sør-koreanske presidenten må forstås ut fra de samtidige svært positive vurderingene av solskinnspolitikken både blant politikere, utenrikspolitiske eksperter og i mediene. Dagbladet skrev på lederplass at Nobelkomiteen trengte tydelige etiske regler for hvordan medlemmene skulle opptre; et utspill som Njølstad besvarte med at komiteen i 2014 og 2015 hadde innskjerpet regelverket knyttet til habilitet, taushetsplikt og korrupsjon.  I et intervju med Jan Ramstad i Bergens Tidende hevdet han at den sør-koreanske kampanjen ikke kan forklare at Kim Dae-jung fikk Rafto-prisen. Nye undersøkelser må til for å bekrefte om det var slik. 

I Jakten på Nobels Fredspris hevder Kim Ki-sam at Kim Dae-jung bestakk Nord-Korea for å få i stand toppmøtet sommeren 2000. Det enorme pengebeløpet gjorde det, ifølge Kirk, mulig for nordkoreanerne å skaffe seg atomvåpen «før heller enn senere”. Den siste påstanden ble ikke diskutert da boken kom ut i Norge.